Er det greit å la seg lure? Nei.

«Nigeriabrev fra lakseindustrien»

FEIL GRUNNLAG: - Så hvorfor skal Senjas innbyggere og politikere godta at kommunale midler på flere hundre millioner brukes på feil grunnlag? Salmar har ikke levert sin del av avtalegrunnlaget om arbeidsplasser, send regninga til dem, skriver Ina Gravem Johansen.   Foto: Jan Harald Tomassen

Det er en ting oppdrettsindustrien virkelig er suveren på. Det er å påvirke

debatt

For en tid siden ble jeg oppringt av en marinebiolog. Han mente Senja kommunes avtale med Salmar om finansiering av lakseslakteriet Klubben burde anses som svindel, blant annet fordi det ble lansert fiktive tall om arbeidsplasser.

Ifølge marinebiologen var lovnaden om minst 400 arbeidsplasser bare tull, lignende anlegg i landet er høyeffektiviserte og har ansatt 70-100 folk: «Aldri i verden at Salmar bygger en gammeldags, manuell fabrikk fra 70-tallet. Alle som kan fiskerifag vet at dette er ren svindel av kommunen!»

«Oj!», sa jeg, og var ikke helt sikker på om dette var helt troverdig. For kommunens siste budsjettsprekk i saken gikk fra svimlende 137 til 300 millioner. Det er drøyt nok å tro på. Fattige Senja har varslet økte avgifter og nå kutt i lokalutvalgene. Det går på økonomien og demokratiet løs, og som alltid er det velgerne som betaler smellen.

Nå har ikke jeg for vane å betvile marinebiologer. Tvert imot, sansen for å lytte til dem som har fordypet seg i et fag er rimelig høy her i gården. Men det virker helt fullstendig absurd, at politikerne i tidligere Lenvik, nå Senja, skal ha vært utsatt for å behandle en så stor sak på et faktagrunnlag som fagmiljøet vet er svada. Hvem i den svarte, glodheite sumpen av lakselus er det som har lansert disse tallene? Hvor tok faktasjekken hos kommunen veien?

For nå har marinebiologen og resten av fagmiljøet selvfølgelig fått rett. Formannskapet i Senja kommune var denne uka på befaring på Klubben. Der møtte de et tipp topp høyteknologisk anlegg som skal ansette 75 arbeidere i produksjonslinja pluss noen i ledelse og administrasjon. Maks 100. Ikke 400 altså. For en overraskelse, liksom.

Kritiske røster har hele tiden spurt hvorfor kommunen i det hele tatt skulle bidra med saftige pengegaver til et av landets store oppdrettskonsern. For dette er ikke en skjør gründer som sårt trenger litt kapital for å få hjulene i gang. Statistisk sentralbyrå oppgir at norsk lakseoppdrett solgte for 68 milliarder i 2019. Det er tall som er ganske ubegripelige å ta inn, både for en gjennomsnittlig lokalpolitiker og fakturamottakeren av kommunale avgifter i Senja kommune.

Argumentasjonen for å tømme kommunebudsjettet rett i lakseslakten var altså det enorme tilsiget av 400 arbeidsplasser som skulle komme i retur.

Det merkelige med offentlig pengeforvaltning er at det er så lett å komme unna med uholdbare kalkyler, alvorlig feilregning eller rein bløff. I næringslivet for øvrig er produsenten forpliktet til det anbudet, prisen eller produktet som er lovet. Har bedriften regnet feil pris så tar produsenten tapet på sin kappe. Leverer produktet uten fortjeneste eller aksepterer at kunden kansellerer bestillingen. Det er grei skuring. Selvfølgelig skal ingen som bestiller bygging av et fireetasjers hotell godta et ferdig bygg som rommer en etasje. Bare en resepsjon og ingen rom, fordi den som vant anbudsrunden hadde bommet, eller løyet, i alle kalkyler.

Så hvorfor skal Senjas innbyggere og politikere godta at kommunale midler på flere hundre millioner brukes på feil grunnlag? Salmar har ikke levert sin del av avtalegrunnlaget om arbeidsplasser, send regninga til dem. De har råd til å betale den, til forskjell fra kommunen. Dette bør være et fruktfat for kommunens jurister og ta tak i, og et krav fra de som forvalter stemmene våre, at det ryddes opp i.

I lys av de enorme miljøtruslene som følger med lakseoppdrett, er det virkelig lett å investere 300 millioner i noe som gir flere arbeidsplasser, og mer bærekraftig sysselsetting enn dette. Havet er vårt viktigste skattekammer med enda uoppdagede arter som representerer fremtidens matressurser og medisiner. Et spiskammers som oppdrett i åpne anlegg sakte kveler. Marinebiologen sa det ganske tydelig: «Oppdrettsindustrien er i dag en større marin trussel enn oljeindustrien.»

Det er en ting oppdrettsindustrien virkelig er suveren på. Det er å påvirke. Drive lobbyisme, bygge merkevare, overbevise og selge.

For noen år siden var det litt for mange som lot seg lure av såkalte Nigeriabrev som dukket opp per mail: «Oppgi tilgang til bankkontoen din, så garanteres du gigantisk fortjeneste gjennom å investere i et fantastisk prosjekt i Nigeria. Du er den heldige utvalgte som får dette lukurative tilbudet!»

Høres det kjent ut? Ja. Er det greit å la seg lure? Nei.