Framsnakk av hårpionerene:

«Menn som farger håret»

Det skal mot til for å være mann med farget hår

debatt

- Ja, kanskje du vil ha litt striper eller noe i håret, det er mange menn som bruker det nå, veldig populært, sa den fancy frisøren på den salongen jeg vanligvis ikke bruker, da jeg klipte håret på forsommeren. Jeg svarte ikke «nei, takk», jeg svarte «nehei», med en slags skarre-h.

Nå som høsten er kommet og kveldene blitt noe lengre, har jeg tatt meg tid til å tenke litt over saken — hvorfor var jeg så kategorisk avvisende? Jeg er jo blitt ganske grå i håret, og man kan si hva man vil om distingverte menn med gråstenk i tinningen; grått er et alderdomstegn, ferdig snakka.

Det er heller ikke slik at alder bare er et tall, sånne utsagn er en ren dekkoperasjon. Alder er: tyngre i steget, seinere reaksjon, litt mer glemsk, litt flere vondter, stadig mer teknologi som går en hus forbi, nye ord man ikke skjønner, økende snikfrykt for voksende hemoroider, føflekker og prostata og ikke minst; treg mage. En aldrende drosjesjåfør her i byen sa det så klokt og vart: «Så lenge tarmen fungere så har æ en god dag».

Aldring er med andre ord ikke det kuleste Vårherre har funnet på. Så hvorfor i all verden lar man denne ene sjansen til litt forlenget ungdom gå fra seg, helt frivillig? Her kunne jeg altså ha gått rundt med mørk blond lugg, iblandet litt striper for å gi sommerlook, og kanskje til og med litt extension i panna og i vikene — som en annen 29-åring.

Satt man i tillegg stille på en stol for å skjule de litt mer kantete bevegelsene, og trakk inn magen og skjulte øyenrynkene med ekstra store solbriller, kunne det jo vanket både det ene og det andre på en halvmørk, lett bedugget kveld. Selv for de som ikke har sjekking på programmet kan det jo være hyggelig å stå opp en morra i januar og for første gang på årevis våge å se seg i speilet.

Jeg mener: Kvinnene fikser jo på stasen hele tiden, det er det ingen som klager på. Og det er sikkert riktig, som den fancy frisøren sa, at det allerede er mange menn som farger håret. Likestilling er likestilling, tenker sikkert disse mennene, og det har de jo helt rett i. De kommer neppe på sokkel for sin modige kjønnskamp, men de kan fort være inne på noe. Tror jeg.

Da jeg var ung var det en del gutter i 15-16 årsalderen som tok til å bruke sminke. De dukket fordundre meg plutselig opp i skolegården påført både eyeliner og mascara. Jeg var aldri der, men jeg var en forfengelig feier jeg også, suste rundt i sid frakk og Levi´s 501 og Ball-genser. En gang holdt jeg på gi far min hjerteslag da jeg kom hjem fra frisøren med noe som liknet et hakekors i nakken — det var ikke det, men det var snarlikt, jeg hadde gitt frisøren tillatelse til å finne på noe «litt crazy» i nakken.

Også den gangen var det for så vidt på moten med litt farge i håret. 80-tallet var jo en hårfin periode — dersom man spør typer som Trond Johansen, Tore Rismo, Trond Steinar Albertsen og dets like i TIL-stallen anno 1986 om hvor mye av lønna som ble lagt igjen hos frisøren (Lars Espejord var unntaket som bekrefter regelen), så er vi fort oppe i summer man kunne kjøpt hus for på Mortenhals.

Men sminkegutta fra Midt-Troms, og hårgutta på TIL, er i dag stort sett gråhårede eller halvt skallede menn, rynket og usminket, trygt plassert på en mer eller mindre godt opptråkka mannesti, fri for jåling og pynting og anna eksperimentering. Det ble med forsøket. Vi er en tung materie å endre, vi menn.

Synd, for jeg liker jo egentlig vågale fyrer. Sånne litt utenfor boksen-folk. Jeg får litt hetta når ting blir for likt, for konformt og monokulturelt. Derfor har jeg tenkt at jeg skulle framsnakke disse hårpionerene blant oss menn, de som tør der andre sier «nehei», de som tar likestillingskampen helt til frisørsalongen, de som sier det andre tenker, nemlig: Grått er for gamliser, jeg vil være ung litt til.

Det skal mot til for å være mann med farget hår, tenker jeg. Ikke sånn godt, gammeldags heltemot. Men sånn mot man trenger for å si at man er redd, for å eldes, for å miste gnisten og draget. Det er et slags mot, det og.

Sånt mot har ikke jeg. Så da får det heller være.