Betraktninger 80 år etter krigsutbruddet:

Kan ei regjering stilles for riksrett?

Jeg savner at Ap som parti, selv om det er gått mange år, viser dem den respekten at de gir sin oppriktige beklagelse og takk

Johan Lyngstad
debatt

Vi har nå på ulike måter hatt minnefeiring av utbruddet av 2. verdenskrig, som i Norge startet 9. april 1940. En feiring som har vært rik på ros av våre soldater som med manglende våpen og militært utstyr kjempet med livet som innsats for å verne vårt land og folk mot Hitlers angrep på landet vårt.

Vi har også mintes våre sjømenn for deres innsats, der mange døde av tyskernes angrep på konvoiene og andre skip i oppdrag med å frakte forsyninger av ulike slag, og mange ble ødelagt for livet av de psykiske påkjenningene de ble påført.

Nå kan vi lese i aviser og på se på TV at vi i Norge kom heldig ut av krigen. Men hvem var heldig og hvem var mindre heldig? Norge er et langstrakt land der forholdene for folks liv alltid har vært ulike. Derfor var folket i de ulike deler av landet mer eller mindre heldige. Men hva var det som egentlig skjedde i tiden før selve krigsutbruddet våren 1940 og i tiden under og like etter at krigen var slutt?

I tiden etter at 1. verdenskrig var slutt, var alle lei av krig og sa at «aldri mere krig». Dette gjaldt ikke minst politikerne i Arbeiderpartiet, der mange gikk rundt med et merke med bilde av et brekt gevær. Politikerne ønsket å redusere Forsvaret ved å bevilge mindre penger til forsvaret. Dette var mot forsvarsledelsens råd. Men statsministeren Johan Ludwig Mowinckel, Venstre, hadde våren 1930 satt forsvarsledelsen til side og fratatt ledelsen sin rådgivende funksjon, og skapt sin egen «generalstab» ved valg av nok en offiser som var villig til å støtte han. Det var oberst Kristian Laake. Fra før dette hadde han støtte fra oberst Ruge.

Men oberst Fleischer var av en annen oppfatning enn Ruge. Han viste til Tysklands vekst som krigsmakt under Hitlers styre, og mente Norge i det minste trengte en styrke til forsvar om de ble angrepet. Han gjorde flere henvendelser, men han ble ikke hørt. I 1931 ble Laake kommanderende general, og Otto Ruge ble i 1932 midlertidig ansatt som generalstab sjef. Dermed hadde Mowinckel sikret seg støtte for nedbygging av Forsvaret. Da hjalp det lite at Fleischer hadde god støtte fra andre ledere innen forsvaret for sin holdning.

I 1935 overtok Ap regjeringsmakta. Regjeringa var fornøyd med den nedbygginga av Forsvaret som var gjort, og den fortsatte nedbygginga. Dette på tross av at det ble klarere og klarere at både Tyskland og England hadde behov og ønske om å få kontroll over Norge. Tyskland fordi svensk jernmalm med utskiping fra Narvik var viktig for produksjon av krigsmateriell og kontroll over viktig del av nordlige Atlanterhavet med fly og ubåter. England fordi de ikke ønsket at Tyskland skulle få adgang til den svenske jernmalmen og den kontrollen dette ville gi tyskerne over Nord-Atlanteren.

Regjeringen mottok også hemmelige meldinger om Hitlers planer også fra tyske militærpersoner via Danmark, blant annet. Men regjeringen stod fast på sin passive holdning. Da meldingen om tysk angrep på Norge ble behandlet i regjeringen tidlig på natten til 9. april 1940, vedtok regjeringen en stille mobilisering. Med kunnskap om postgangen den gang, var dette ren sabotasje av regjeringen. Etter det flyktet regjeringen sammen med kongehuset inn i landet og så videre nordover. General Otto Ruge hadde ansvaret for Forsvaret i den sørlige delen av landet, men måtte etter få dager kapitulere og flykte nordover til Troms med regjering og kongehus.

I nord var Fleischer kommanderende general. Han var på inspeksjonstur til grensevaktene imot Finland i nord. Han brydde seg ikke om regjeringens «stille mobilisering» og ringte til fylkesmennene i Nordland, Troms og Finnmark, og andre som kunne bidra til å gjøre mobiliseringen kjent så fort som mulig. Han kom seg til Lavangen i Troms, der han satte opp personell fra Alta-bataljonen, Trønder-bataljonen og soldater hjemmehørende i Troms og Nordland. Da han satte i gang motoffensiven var tyske styrker allerede passert Lapphaugen inn i Lavangen. Med elendig utstyr som våpen, ammunisjon, klær og mat, og et heller uvant stort snøfall, kjempet de seg fram til tyskerne sto ved jernbanestasjonen på riksgrensen med svenske togvogner, klare til å rømme landet.

Da var også regjeringen ankommet Elvenes i Salangen, byttet Fleischer ut med Ruge (vinneren i nord med taperen i sør) og vedtok å kapitulere. Ruge ble ansvarlig for å forhandle med tyskerne om vilkårene for kapitulasjonen, mens Fleischer ble med regjeringen til England og gjorde der et stort og viktig arbeid med plan for å nytte norske ressurser som båter og andre norske ressurser i utlandet til ei «norsk hær». Så hadde man ikke bruk for han lengre. Han ble forvist til Canada og tok der sitt liv av fornedrelsen. Både som general og som menneske var han kjent for sine unike gode egenskaper.

Men så kom våren 1945 med Hitlers og Tysklands fall, og krigsoppgjøret tok til. Lovverket ble endret slik at dødsstraff kunne brukes i denne forbindelse. Quisling med tre av sine «regjeringsmedlemmer» og en rekke av de verste angivere og torturister ble dødsdømt og henrettet. Ellers forekom «private opprør» som følge av frustrasjon etter fem års krigssituasjon. Blant annet forfølgelse og snauklipping av «tyskertøser», som var norske jenter som hadde vært forelsket i tyske soldater. En skammelig prosess som ble stanset, men ikke påtalt. Det ble også satt fram forslag om å stille regjeringa for riksrett. Men dette ble ikke gjort. Det kan være fordi landet var styrt av tysk herredømme i fem år, og at det var mye administrativt som måtte skje. Det kan også være fordi den nye regjeringa tilhørte samme parti som den som eventuelt skulle stilles for krigsrett.

Hvilke alvorlige feil hadde regjeringen Nygaardsvold så gjort som kunne fortjene krigsrett? 1. Negativ utvikling av Forsvaret på tross av voksende trusler om angrep på Norge, som må kalles et alvorlig svik mot det ansvaret de hadde påtatt seg. 2. Vedtak om stille mobilisering da meldingen om at tyskerne var gått i land flere steder i Norge fortjener vel også å bli kalt svik. 3. Den ekstremt dårlige behandlingen av general Fleischer som førte til at han tok sitt eget liv. Generalen som var kjent og respekter både som menneske og general, og beundret i utlandet fordi han var den første generalen som hadde slått Hitlers krigshær tilbake i kamp. 4. Bestemmelsen om kapitulasjon tatt av regjeringen 6. juni mot Fleischers tilråding og etter at han var fratatt oppgaven som kommanderende general til fordel for Ruge.

Når mange i dag, blant annet på Facebook, skriver at vi kom heldig ut av krigen, må dette skyldes manglende kunnskap om det som skjedde under og like etter krigen. Jeg tenker her på soldatene som falt i krigshandlingene i 1940, sjømennene som mistet livet på vakt i konvoiene, eller ble psykisk ødelagt av venting på om torpedoen, som de hørte komme, ville gå forbi eller treffe deres båt. Jeg tenker på da folket i Finnmark og Nord Troms ble utsatt for «Den brente jords taktikk», der voksne og barn måtte stå på kaia og vente på båt som skulle føre dem bort fra sitt heimsted, mens tyske soldater kom leiende med deres husdyr, som de var så glad i, ble skutt foran øynene deres. Det hele i lys av flammene fra husene deres som tyskerne hadde tent på. Jeg tenker på partisanene, nordmenn på kysten av Finnmark, som med eller mot sin vilje spionerte for russiske myndigheter. Dette for å melde om tyske marinebåter som kunne være en fare for konvoiene med krigsmateriell, der også mange norske båter deltok. De fikk ingen takk for sin innsats verken av russiske eller norske myndigheter. I stedet hadde Ap en egen representant på Kirkenes som hindret dem i å få arbeid etter krigen. Dette som en del av Ap sin kampen mot kommunismen.

Kong Harald har for noen år siden takket dem og beklaget den negative behandling de har fått. Jeg savner at Ap som parti, selv om det er gått mange år, viser dem den respekten at de gir sin oppriktige beklagelse og takk.