Staten har skapt er reservat for rovdyr:

Husmenn og leilendinger på egen grunn

ALMINNELIGGJØRES: - For å ta i bruk områdene våre igjen må bruken av snøskuter og atv bli like selvfølgelig og alminneliggjort som ski og bil på bygda og alminneliggjøres som en naturlig del av oss, skriver Torbjørn Fagermo.   Foto: Per Eivind Knutsen

Folket i det vi kaller bygde-Norge er sviktet og glemt i første rekke av sine talspersoner, politikerne,

debatt

For 50-60 år siden krydde det av folk, traktorer, vilt og bufe i fjellene og skogene i indre Troms uten at naturen tok skade av det eller satte ødeleggende spor. Utviklingen gjorde også at folk kom seg avgårde både til fots og med traktor for å høste bær og fisk som lå langt unna, slik flere innslag i Nye Troms har vist.

Dalingene med flere tok i bruk snøscooter og traktorer for å komme seg til fjells. Til området rundt Store-Rosta dro det folk både fra Storfjorden, Signaldalen, Balsfjorden, Tamokdalen og Rostadalen osv. for å fiske og plukke bær, bær som i dag bare står og råtner. Dette er historier vi finner igjen over det ganske land. Langs vår langstrakt kyst kan vi finne parallelle historier.

Dette ga viktig og kjærkommen attåtnæring til slunkne husholdninger rundt om i dalene og bygdene. Det ble høstet med varsomhet og måtehold slik de hadde lært av generasjoner før de. Det som med fint ord kalles erfaringsbasert kunnskap. Ikke minst var det også avbrekk fra slitsomme hverdager som gav gnist for en ny vinter som skulle komme. Slik var dette en del av livberginga og lyspunktene i en hverdag der det mange ganger ikke var enkelt å få endene til å møtes.

I dag er sjølberginga historie. Det meste som høstes og produseres her til lands i dag er både for dyrt og lite til å nytte seg av i forhold til land som kan konkurrere med arbeidsvilkår som var vanlig først på 1900-tallet her i Norge. Men nytten, gleden og interessen for dette finnes fremdeles. I tidsskillet rundt 1970 synes forvaltningsregimet å forflytte seg fra bygdene til statlig forvaltning i byene godt hjulpet av særinteresser som Den Norske Turistforening. Nasjonalparken i Dividalen kommer og legger svært store restriksjoner på bruken av områdene til bygdefolkets fortvilelse uten at det ble tatt akt på. Der kommunene selv styrte med skog og jordbruk som til da hadde brødfødd byene ble det statlige detaljstyringen omfattende og inngripende, for nær sagt å si overgripende.

Plutselig når landet så til å få en oljenæring som kunne forsørge samfunnet ble landsbygda med skogbruk og jordbruk mindre viktig. Gammene som folk hadde bygd til fjells forfalt, og vedlikeholdet så vanskeliggjort at det bare er tuftene igjen i dag. Såkalt erfaringsbasert forvaltning ble erstattet med det nye, kunnskapsbasert forvaltning, og de akademiske og statlige forvaltningsorganene hadde fått seg en lekegrind på bygdene der det vernes og detaljstyres med hard hand. Statsforvaltningen overtok et veldrevet landskap og fjellheim, og og kan nå være stolt av å skapt det som må betegnes som reservat for rovdyr og turgåere der de sammen med turistforeningen dominerer fjellheimen vår.

Med lov og tvang fravristes folk sine retter som gjorde livet lystbetont, skapte identitet, tilhørighet og bolyst. Dette rokker ved vår grunnleggende identitet for oss som bor ute i periferien i vårt langstrakte land, med aner fra Finland, Nord-Sverige og i fra dalene Sør-Norge. De sedvaner, rettigheter og tradisjoner som bureisere hadde med seg og utviklet har vært bærende for vår identitet. En identitet som forvitrer bit for bit etterhvert som forvaltningsapparatet fjerner det som vi tidligere så på som selvfølgelig, normalt og ikke minst naturlig og lovlig. Dette oppleves som krenkende og demotiverende når folk gang på gang opplever å bli overkjørt i spørsmål har og har hatt med vår levemåte og landskap å gjøre.

Det sitter dypt i vår personlighet uten at vi alle er oppmerksom på det, og må gjøre valg som tvinges på oss for å fortsatt kunne eksistere her. For hver gang settes det arr i vår felles hukommelse som vokser når vi overkjøres under hensynet til et fellesskap som for oss er ikkeeksitserende og fremmed. Det både oppfattes og føles illojalt i forhold til tiden da by og land gikk hand i hand. Nå er det kjøttvekta fra der folk flest bor som rår. Dette blir et underskudd på demokrati som på sikt er destruktivt for vår samfunnsmodell. Vi på bygdene trenger også anerkjennelse for hvem vi er gjennom konkrete tiltak og politikk.

Derfor må vi må få tilbake bygdene våre på premisser vi også har vært med på å utforme. Forvaltningen som fylkesmannen er en del av synes å benytte seg benytte seg av krisemaksimering i det meste de foretar seg for å få kontroll over bygdene til det såkalte beste for fellesskapet. Senterparti-ordføreren i Målselv sier til meg i et Facebook-innlegg at det ikke er noen menneskerett å kjøre inn til et fiskevann mot Stor-Rosta. Nei, det stemmer, herr ordfører; vi har hevd lik samene med sine snøskutere og atv-er på bruken av fjellområdene her i tråd med tids og alders bruk. En rett som politikerne og statsbyråkratene med noen pennestrøk har tatt fra oss bygdefolk!

Jeg vil så gjerne tro at kunnskapsbaserte beslutningsmodeller og -prosesser er objektive og uten ytre påvirkning. Straks en teori er puttet inn i en beslutningsmodell med merkelappen «kunnskapsbasert» underskrevet med en doktorgrad er det en vedtatt sannhet. Det kan man gjerne ønske å tro, og ideelt sett er jo det politikerne i større og større grad bekymringsløst lener seg på i sine beslutninger. Veldig bekvemt for politikeren som slipper å ta stilling og bare henvise til fagekspertisen og ramse opp fra en lov.

I en perfekt verden ville det nok vært tilfelle, men mennesker, som saksbehandlere også er, antar jeg kan bevisst eller ubevisst lar seg påvirke enten av egne motivasjoner, holdninger og påvirkning fra forskjellige organisasjoner alt etter som de treffer, og svaret vil være det vi kan lese mellom linjene når vedtak fattes og settes ut i livet.Dette er forhold vi som velgere og de som er politikere må forholde seg når veivalg skal taes hvorvidt saken de skal bestemme over er nøytralt utredet og fri for en eller annen agenda.Skal det bo folk på landsbygda og da eventuelt i klumpet sammen i større tettsteder?

Det er klart at produkter fra Norge ikke kan måle seg med varer fra såkalte lavkostland der arbeidsfolket går på vilkår blårussen her i landet ville fnyst av når lønnsomheten på bygda skal nyttekostvurderes, men den vurderingen ser ikke forskjell på materiell og immatereriell verdiskaping. Førstnevnte gir mat på bordet. Er det mest «lønnsomt» at folk klumper seg i sammen i størst mulig ansamlinger som de større byene i Oslo der ansatte i bransjer og yrkesgrupper fritatt for konkurranse fra lavkostlandene kan boltre seg i offentlige arbeidsplasser og overføringer? En drøm for MDG, og et mareritt for de som trenger en verdiskaping vi kan leve av.

Helst skal det ikke bo folk på steder som i Tamokdalen, Bardu, Malangen, Salangen, Målselv, Birtavarre, Lyngseidet osv. Det blir vi stadig påminnet av våre samferdselsmyndigheter. Folket i det vi kaller bygde-Norge er sviktet og glemt i første rekke av sine talspersoner, politikerne, for sin plass og karriere i politikken der piskere med autoritet forteller sitt stemmekveg hva de skal gå for. På det viset er de verdiene som en gang bygde grunnlaget for det velferdssamfunnet som vi kaller den nordiske modellen blitt verdiløse.

Moteord som bærekraft, samfunnsmessig lønnsomhet, nyttekostnad, stordriftsfordeler og robusthet har avløst by og land-strukturen som kjennetegnet gjenoppbyggingstiden etter krigen. For å gi eksempler på hvordan byråkratiet kan opptre vil jeg nevne noen eksempler. Ved Skaret i Tamokdalen, Balsfjord har fylkesmannen fredet dette området. Det vil si blant annet så man kan ikke snøskuter eller ATV brukes der for en enkel fisketur til Fjellfroskvatnet.Derimot kan militæret både utenlandske og våre egne militære herje stort sett hvordan de vil i skogen og på myrene, kjøre ned skog osv. Det er helt sikkert nødvendig at de kan øve, det skulle bare mangle.

Et eksempel fra siste år var at et større antall militære skutere drev øving i området og kjøring som bygdas folk på ingen måte ville gjort ene dag. Neste dag som kommer SNO eller var det politi, og stopper noen lokale skuterkjørere og ilegger de bo for ulovlig kjøring. Det er provoserende og ødeleggende for den alminnelige rettsfølelsen og hvem vi er. Har du et reinmerke kan du kjøre stort sett hvor du vil med atv og snøscooter, men som bonde kan du ikke bruke atv for å lete etter sauene slik samene kan i samme område.

Landbruksminister Bollestad har nå et prosjekt med skoggjødsling for karbonfangst som ikke har vurdert hvorvidt det dreper mangfoldet i skogen som de ellers er så redd for når en skuterdisp skal gies. Så et eksempel fra Sørøya. Der skal det bygges vindmøller for fellesskapet og grønt miljø med høyde på 130 meter. På samme øya i fjæra er rekved som ligger i fjæra der fredet og det er ikke lov til å tenne såpass som et bål der. Men at utenlandsk vindkraftindustri herjer på fjellet store maskiner er greitt. Når det kommer et radaranlegg må folk bare godta, en nasjonalpark opprettes over hodet på folk. Slik kan man fortsette i det uendelige, ser det ut som.

Det er en «An other Brick in the Wall»-politikk som føres der enkeltindividet avidentifiseres for å innordne seg autoritetenes behov for detaljstyring og inngripen. For å ta i bruk områdene våre igjen må bruken av snøskuter og atv bli like selvfølgelig og alminneliggjort som ski og bil på bygda og alminneliggjøres som en naturlig del av oss. Det er de færreste som har tid og helse til å spenne på ryggsekk og ski for å komme seg ut i marka og fjellene våre slik Birkenløperne vil ha oss til.

I dag kan vi vel legge til sides idealet etter Nansen og Amundsen, og heller innrette oss på en praktisk og fornuftig måte i takt med tiden uten at det vil skade når vi innretter oss mot det. Da gjenopptar også vi ansvaret for bruken — slik vi i tidligere tider gjorde som ivaretok hensynet til mangfold i naturen med varsomhet.