Vedums evangelium

Tar av: – Før partileder Vedum i SP forlater oss i skyen, kan det være greit å mane til litt jording, skriver Vidkunn Haugli.   Foto: Ørn E. Borgen / NTB scanpix

debatt

Før partileder Vedum i SP forlater oss i skyen, kan det være greit å mane til litt jording.

«Regionreformen er regjeringens største feilgrep» skriver han i Nordlys. Mulig det, men man gikk altså ikke så drastisk til verks som Senterpartiet gjorde i sine bestrebelser på å gjennomføre en regionreform fra 2005 og utover med deres kommunalminister Åslaug Haga i spiss. Alt skulle være gjennomført innen 2010.

Hele greia sporet av, og det til tross for at man fulgte oppskriften med å diskutere oppgaver før man diskuterte geografi. Om man måtte ha foretatt noen tvangssammenslutninger for å få til det man øyensynlig ønsket, fikk man aldri svar på, men i og med at SPs regionreform skulle ende med færre fylker enn det nå er blitt, ligger det snublende nær å tenke seg at det ville blitt tilfelle.

Vedum var den gang tilnærmet panegyrisk i sin promotering av hvor viktig det var med større regioner der han inviterte «til en bred demokratisk debatt rundt den viktigste demokratireformen i Norge på lenge» for å sitere han. Kommunalminister Åslaug Haga var ikke snauere enn at hun forkynte følgende: «Regionreformen er en storstilt demokratireform, intet mindre».

Den regionreformen Senterpartiet måtte gi opp, er nå gjennomført, om enn i en litt mildere form enn de ønsket med sine færre regioner. Nå er liksom dette så galt som det kan være. Dette er altså bakteppet for Vedums jeremiade.

Eksemplene på manglende politisk hukommelse kan forfleres. Sentralisering er liksom noe som var ukjent da SP og de rødgrønne styrte. Nedleggelse av fødestuer har vært med i opplistingen av det de mener er galskap. Glømt var tydeligvis at de selv var med og la ned fødestuene i Orkdal, Valdres, Steigen, Rjukan, Nordfjord og Lærdal - et antall som ligger betydelig over det den ikke-sosialistiske koalisjonen har stått for.

SP har i sin opposisjonstilværelse blitt prisverdig klar i forsvarspolitikken. Ser vi hva de gjorde da de satt med regjeringsmakt, er det jo rene metamorfosen som er foregått.

De la ned 4- milliardersanlegget Olavsvern og fikk det solgt for 38 millioner - mot stemmene til nåværende regjeringspartier. Forsvarsbevilgningene var gjennomgående så beskjedne at vi år for år fikk en mer og mer svekket beredskap.

I de rødgrønnes tid ved roret ble i 2009 også 6. Divisjon nedlagt - etter å ha eksistert i 93 år - den eneste avdelinga som hadde noe å vise til under siste krig med sin «ukronede seier» i kampen mot tyskerne under felttoget på Narvikfronten i 1940.

Nå forsvant riktignok ikke soldatene ved denne nedleggelsen, men fortsatt er det vel slik at avdelingsstolthet er en motiverende faktor.

Heimevernet - som SP har prøvd å innbille folk var så mye bedre i deres tid - ble på deres vakt redusert fra 13 til 11 HV-distrikter,og spesialavdelingen HV-16 ble lagt ned. Innsatsstyrken i HV ble redusert fra 5000 til 3000 soldater.

Når det så gjelder sammenslåingen av Troms og Finnmark, er også jeg av den oppfatning at vi hadde vært lykkeligere stilt om Nord-Norge (i areal betydelig større enn Østerrike) hadde fortsatt som tre fylker, men spilt hverandre gode og bevart en nordnorsk dimensjon. Når nå Stortinget imidlertid i flere omganger har vedtatt sammenslåing, er det naturlig at vi som ved andre stortingsvedtak innretter oss etter dette og sørger for at det nye fylket Troms og Finnmark hevder seg i forhold til resten av kongeriket. Det verste som kan skje er at vi får å gjøre med politikere som sitter og venter på omkamp, og for alt jeg vet dyrker «hva var det vi sa»-mantraet istedenfor å ta tak og utvikle det nye fylket. Det ville være særdeles ugunstig for en strategisk viktig del av Norge som vi absolutt må være med på å utvikle.

Det jeg forundres over, er at Vedum og SP har mage til å stemple det som fullstendig dårskap det de gikk i spiss for å gjennomføre for et drøyt tiår siden.

Så er det et annet aspekt i dette: Venstre og KrF er nærmest forsøkt latterliggjort for at de har understreket fylkenes betydning, og at de har ønsket å styrke både fylkes- og kommunenivået. Man skal være seg bevisst at det er et sterkt press i flere politiske leire for å fjerne fylkeskommunen. At SP nå i sin iver etter å sabotere både ett og flere stortingsvedtak om fylkesstrukturen, risikerer å slå barnet ut med badevannet, bekymrer tydeligvis ikke der i gården. Mantraet synes å være at man skal kritisere alt istedenfor å være konstruktiv og se på nye oppgaver som kan tilføres fylke - og kommunenivået. Skulle resultatet bli at fylkeskommunen svekkes og kanskje forsvinner, åpnes det for den sterkestes rett. De større byene vil ta regien, og tilbudene utover bygdene eksempelvis når det gjelder skoletilbud, vil høyst sannsynlig svekkes. Det er bortimot ubegripelig at man ikke ser nødvendigheten av sterke fylkeskommuner som har muskler til å fordele tilbudene slik at også distriktenes ve og vel blir ivaretatt.

At man sett i denne sammenheng prøver å gi inntrykk av at man jobber for å styrke den enhet man klart ønsker å avvikle, gir neppe den troverdighet og kraft som bringer Troms og Finnmark framover.