Helsevesenet vi har blitt kjent med

GODT STED: – Smått om senn gikk det opp for oss at sykehjemmet var det beste og eneste stedet for mamma å være, skriver Regnhild Meisfjord på vegne av den nærmeste familien.   Foto: Stian Jakobsen

debatt

Etter en årrekke med sykdom, men også mange gode dager, tok Mammas liv nylig slutt. Vi visste at hun ikke ville på sykehjemmet. Hvem skulle trodd at hun kom til å like seg så godt?

Det startet for lenge siden. Mamma fikk hjernekreft i 2003. Et kraftig epileptisk anfall, en livstruende situasjon oppstod brått og uten forvarsel. Mamma fikk sin første helikoptertur fra Sørreisa til Tromsø. Vi ble fortalt at diagnosen var alvorlig. Hvis hun var heldig, kunne hun få 2-3 år — hun fikk 17. Mamma ble et eksempel på hvor vanskelig det er å forutse hvor lenge noen kan leve med alvorlig sykdom. Etter inngrep, behandling med cellegift, stråling og mye medikamenter levde hun til sommeren 2020.

Møter med helsevesenet som hjemmeboende. Alle disse årene møtte mamma et utrolig bra helsevesen. Det ble utallige turer med ambulanse og helikopter til Tromsø. Hun fikk behandling for kraftige epileptiske anfall og andre plager. Hun ble hjulpet utallige ganger, og hver gang fikk vi håp om at hun skulle få flere dager sammen med oss. Det ble aldri stilt spørsmål om hvor mange ganger en og samme pasient skulle få hjelp. Vi er takknemlige for at vi lever i et land hvor alt som var mulig ble gjort for å behandle og hjelpe mamma.

Verdig omsorg på sykehjemmet. Mange av oss går med frykt i magen for å «havne på sykehjemmet». Ingen ønsker seg til sykehjemmet. Det er bedre å dø «med støvlan på», sier noen. Vi har noen erfaringer og refleksjoner vi har lyst å dele.

I en periode var mamma på en avlastning på sykehjemmet i Sørreisa. Hun trengte mer hjelp enn det Pappa kunne tilby hjemme. I starten tok hun noe motvillig imot omsorgen på sykehjemmet. Hun visste at det var midlertidig, så da var det på et vis greit. Mamma trivdes så godt hjemme, med familie og venner og daglige rutiner, som korte spaserturer med venninnen Rigmor og hunden Ludde.

I januar 2019 førte et lårhalsbrudd og komplikasjoner i etterkant til en livstruende helsesituasjon for mamma. Livet hang i en tynn tråd en periode, men hun kom seg gradvis til hektene. Etter dette ble hun fast beboer på sykehjemmet. Gradvis innså vi at det ikke var noen annen mulighet. Vi var fortvilte og engstelige. Hvordan skulle dette gå? Skulle hun ikke få bo hjemme mer? Klarer de å passe godt nok på henne? Ser de henne som den personen hun er? Er de tålmodige nok? Forstår de hennes behov? Har de respekt for henne? Skjønner de hennes humor? Er de snille? Vil de også bli glade i henne?

Det eneste rette. Smått om senn gikk det opp for oss at sykehjemmet var det beste og eneste stedet for mamma å være. Der fikk hun kompetent omsorg, omtanke, stell og helsehjelp. Var det noe vi lurte på, fikk vi svar av personalet. Mamma var en særdeles ærlig person. Hun klagde ikke, hun så det positive i folk og hun klarte på forunderlig vis å be om små endringer og justeringer dersom hun trengte det. Hun kunne for eksempel si: «Du trenger ikke rope, jeg hører». Hun sa det med glimt i øyet og direkte. Hun fikk oss til å le, og hun fikk folk med seg.

Hun trivdes godt på sykehjemmet. De er så snille med meg her, kunne hun si. Vi spurte: Er de tålmodige? Jada, som regel. Får du dusjet ofte nok? Ja, stort sett går det bra. Mamma svarte som regel positivt på våre «kritiske» spørsmål.

Pappa valfartet til sykehjemmet frem til koronaen satte en stopper for det. 2-3 besøk per dag, utallige kaffekopper med mamma og personalet, historiefortellinger, nyheter og politikk — alle slags samtaler foregikk på mammas rom. Det var god stemning midt i sykdommen.

Bånd til personalet. Det primære i samtalene på sykehjemmet var naturligvis mammas helse. Omsorgen for mamma og hva som var til hennes beste var stadig debattert med personalet og lege. Løsninger som ble valgt kunne vi som pårørende forstå og akseptere. Vi visste at de var velfunderte. Samtalene førte oss også sammen, vi var på samme lag — mamma sitt lag.

Når man deler mange stunder og har utallige samtaler, blir man kjent. Personalet var stabilt. Samtalen med den enkelte gikk lett, om både stort og smått. Et lite samfunn på sykehjemmet, et godt sted å være for pasient og pårørende. Vi ble en del av hverandres hverdag.

Vi som var kritiske og urolige for at mamma skulle på sykehjemmet oppdaget at bekymringene var unødvendige, som de fleste bekymringer ofte er. Vi møtte profesjonelle og omsorgsfulle personer med glimt i øyet, humor og humør. Vi erfarte at mamma var helt trygg og hadde det godt der.

Sorg og takknemlighet. Da livet gikk mot slutten ble det forklart hva som kom til å skje. Vi forstod alvoret og at det ikke var noen vei tilbake. Vi satt på dødsleiet, men vi var ikke alene. Personalet var sammen med oss, de våket med oss. Da det hele var over var vi ikke alene om å felle tårer. Vi kjente omsorg og nærhet. I begravelsen kom det flere fra sykehjemmet. En hadde med seg en personlig hilsen. Det gjorde noe med oss. Det var ekte. Det var nært.

Til dere fine mennesker på sykehjemmet, som hjalp og fulgte mamma den siste delen av hennes liv: Dere delte våre mest sårbare stunder, var der for vår kjære Mamma og brukte både hodet og hjertet — Vi vet at dere gjorde alt dere kunne for mamma. Det betydde enormt for mamma, og så mye for oss som pårørende. Dere gjør et livsviktig arbeid når livet nærmer seg slutten. Derfor vil vi gjerne takke dere fra hjertet.

Vi tenker at det ikke er noen grunn til å være redd for å «havne på sykehjemmet».

(Dette innlegget refererer til Eva Jørgine Mathisen, Sørreisa, (1946–2020).