#politikk

Kronikk

POLITIKK: – Hvordan politikere tenker er ikke alltid enkelt å forstå. I alle fall ikke om en ikke er det selv, skriver Jan Skogheim.   Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

debatt

Hvordan politikere tenker er ikke alltid enkelt å forstå. I alle fall ikke om en ikke er det selv. Ei heller er det ikke enkelt å forstå hvorfor noen i det hele tatt vil utsette seg for å delta i nevnte «risikosport». I den forstand at en vil utsette seg for personangrep, hatmeldinger, nettroll, sjikane, trusler, nedverdigelser, hets, negativt ladede merkelapper/stempler og andre lite positive opplevelser. Og bruke masse tid på å sette seg inn i saker som «den vanlige mann i gata» gir blaffen i bare det går deres vei. Når det er sagt; Alle som har sagt ja til å bidra i politikken har må også forvente at ikke alle er enige med dem i det de gjør og at det er alles fulle rett til å si ifra om uenigheten. På en saklig måte, vel og merke.

Nå er politikerne i vårt land meget forskjellige og kommer fra stort sett alle samfunnslag. Fra alenemoren med dårlig råd til milliardæren uten økonomiske problemer. De sitter i kommunestyrer, fylkesting eller på Stortinget. Felles for dem alle er at de er folkevalgte. Eller det vil si; I alle fall indirekte folkevalgte. Det er nemlig nominasjonskomiteene rundt om i kommuner og fylker som velger kandidatene. Deretter er det nominasjonsmøtene i de ulike partier rundt om i kommuner og fylker som velger hvem de vil skal sitte i kommunestyrer, på fylkestinget eller på Stortinget ut ifra disses forslag. Vi som ikke er medlem av politiske partier, det vil si de aller fleste, har således bare indirekte innflytelse på hvilke politikere som kommer inn i kommunestyrer, på fylkestinget eller på Stortinget gjennom valgseddelen vi putter i stemmeurnen. Eller lar være å putte i den. Begge deler en aktiv handling uansett om vi stemmer eller lar være.

Ofte får en høre at hun eller han er en god politiker. Politikk kommer fra det greske ordet politikos, som betyr det som angår byen eller staten. Det en politiker i all henseende gjør er å bruke makt til å fordele penger og goder på det de anser som viktigst. En prioriterer. En god politiker er derfor en som er god til å prioritere på en måte noen synes er god. Og andre dårlig. En god politiker for noen er derfor en dårlig for andre. Hvordan, og ikke minst hvorfor, politikere prioriterer som de gjør er heller ikke alltid enkelt å forstå. Alt etter hva en selv synes er viktig. For noen kan politikernes prioriteringer virke fullt forståelige, mens det for andre kan virke motsatt. Det kommer an på øyet som ser.

Så var det disse fargene da. Arbeiderpartiet er RØD. Alliansen ORANSJE. Fremskrittspartiet RØD, HVIT og MØRKEBLÅ. Folkeaksjonen Nei til mer bompenger! RØD. Helsepartiet ORANSJE. Høyre BLÅ. Kristelig Folkeparti GUL. Liberalistene LILLA. Miljøpartiet De Grønne GRØNN. Piratpartiet ORANSJE. Rødt RØD. Senterpartiet GRØNN. Sosialistisk Venstreparti RØD og GRØNN. Venstre GRØNN og Kystpartiet BLÅGRØNN. Tidligere har fargene skiftet alt etter som hvem som tok dem i bruk. I dagens Norge er gjerne RØDT sosialistenes farge, BLÅTT kapitalistene og de borgerliges farge og GRØNN symbol på naturen på land og i havet. Altså miljøet. Fargene blir både brukt for å vise hva partiene står for samt vise makt og styrke. Samt selvfølgelig i markedsføringen av partienes programmer.

Partiene har også slagord. Korte setninger som skal si mest mulig om hva de står for. Arbeiderpartiet har STERKERE FELLESSKAP som sitt slagord. Alliansen NORGE FØRST. Fremskrittspartiet en enklere hverdag for folk flest. Folkeaksjonen Nei til mer bompenger NOK ER NOK! NEI TIL MER BOMPENGER!, Helsepartiet VERDIGHET, OMSORG og RESPEKT, Høyre VI TROR PÅ NORGE, FORDI VI TROR PÅ DEG, Kristelig Folkeparti FOR ET VARMERE SAMFUNN, Liberalistene DITT LIV, DITT VALG!, Miljøpartiet De Grønne TA VARE PÅ FREMTIDEN, Piratpartiet DIN FREMTID, Rødt FORDI FELLESSKAP FUNGERER, Senterpartiet VI TROR PÅ HELE NORGE, Sosialistisk Venstreparti FOR DE MANGE – IKKE FOR DE FÅ, Venstre PÅ LAG MED FRAMTIDA og Kystpartiet VERDIVERN GIR TRYGGHET. Disse forandrer seg fra tid til annen alt etter hva partiene tror vil slå best an hos velgerne.

En må heller ikke forglemme alle merkelappene som brukes både i tide og i utide. Negativt ladede merkelapper som blir hengende ved ens person eller den politikken en er en tilhenger av. Eksempler på dette er ord som usosial, rasistisk, kvinnefiendtlig, kapitalist, sosialist, diskriminerende osv. Og jo flere en klarer å henge på den en er uenig med, jo bedre synes en selv en gjør det. En uskikk som gjør at den tiden politikerne burde brukt på nettopp politikk går med på å forsvare seg mot disse. Og en uskikk også politikerne selv er flinke til å videreføre i sin omtale av politiske motstandere eller velgere som er uenige med dem.

Nå er det slett ikke slik at alle politikerne innad i de ulike partiene er ens om alt. Ofte er det diskusjoner innad som går på ledelse, prioriteringer, profil, politikk, samarbeid og mye annet. Disse avgjøres på landsmøtene i de ulike partiene. Her er det flertallet som avgjør. Og jo knappere flertallet er, jo mer splittet fremstår partiene. Dette er selvfølgelig ikke heldig og derfor ender ofte vedtakene opp med en form for konsensus, eller omforent enighet om en vil. Man blir enig om at en er uenig, men lar flertallets syn bli stående for ikke å fremstå splittet. Dette skjer, med få unntak, hele tiden fordi tegn på splittelse i de fleste tilfeller er «dårlig reklame» overfor velgerne.

Nå er det heller ikke slik, som mange synes å tro, at statsministre, fylkesordførere eller ordførere, har all makt i henholdsvis staten, fylket eller kommunen. Deres jobb er å lede de politiske møtene i henholdsvis regjeringen, fylkestinget eller kommunen. Det er flertallet som bestemmer også her. Det er heller ikke slik at statsministeren, fylkesordføreren eller ordførere alltid er enig med flertallet i regjeringen, fylkestinget eller kommunestyret. De må ikke sjeldent sørge for å gjennomføre vedtak de er uenige i. Noe de aller fleste av dem er innforstått med når det velger dette uriasvervet. Urias i den forstand at en må være tilgjengelig 24/7 med unntak av ferier og sjeldne frihelger. Og selvfølgelig at en alltid har et krav hengende over seg om å gjøre alle til lags. Noe som nok må betegnes som umulig.

Etter 1961, da Sosialistisk Folkeparti kom inn på Stortinget, har det ikke vært flertallsregjeringer i Norge. Det betyr at en enten må gå til valg på en fremforhandlet avtale med andre partier, eller satse på at disse vil støtte ens politikk. Ethvert parti med regjeringsambisjoner må derfor gjøre avtaler, formelle og uformelle, om en ikke vil sitte i mindretall og styre fra sak til sak. Sistnevnte situasjon er noe ett hvert parti med nevnte ambisjoner for enhver pris vil unngå. Ikke bare fordi det er krevende å hele tiden forhandle om alle saker, men også fordi målene en har satt seg blir vanskelig å nå. Det er i dette skjæringspunktet, mellom egne programmer og andres, at det blir gnisninger. Og kompromissene blir mange og uforståelige for oss velgere.

Oss velgere, ja. Vi som er minst like, og som oftest enda mer, ulike enn politikerne på listene. Vi slipper å forholde oss til avtaler og sammenheng i politikken. Vi slipper å forholde oss til budsjetter. Vi slipper personangrep, hatmeldinger, nettroll, sjikane, trusler, nedverdigelser, hets, negativt ladede merkelapper/stempler og andre lite positive opplevelser. Det er vi som, gjennom stemmeseddelen, har makten til å velge hva som bør prioriteres. Det er vi som kan, og i enda større grad bør, gjøre politikerne ansvarlig for deres prioriteringer. For det er de som gjennom sine valgprogrammer, partiprogrammer og valgløfter har inngått en avtale med oss. Ikke motsatt.