Hvor er klemmen min?

KRONIKK

ILLE: – Det midlertidige fraværet av klemmene er jo selvfølgelig ikke det vi setter øverst på verstinglisten i denne tiden, men for mange kan det være ille nok, skriver Camilla Hestnes.   Foto: Dan Pelle, Ap

Det er så mye vi kunne, og burde, ha endret på at det er helt umulig å rekke gjennom en tøddeldel av det i løpet av et leserinnlegg, men tid for ettertanke er det plass til.

Camilla Hestnes
debatt
Som så mye annet som ble stengt for noen måneder siden ble også klemmingen og håndhilsningen satt på vent. Det er interessant å stå på utsiden å observere denne begivenheten som skjer på planeten vår, se alle de forskjellige reaksjonene til menneskene som trår i sin hverdag.

Tilbakemeldingene rundt omkring er forskjellige, og noen av de låter til å merke isoleringen godt, både sosialt og fysisk. Mange er avhengige av å omgås andre med jevne mellomrom, andre er avhengige av sin daglige klem fra sine kjære de møter. Det midlertidige fraværet av klemmene er jo selvfølgelig ikke det vi setter øverst på verstinglisten i denne tiden, men for mange kan det være ille nok. Det blir interessant å se hvilke bivirkninger denne stengingen av samfunnet vil gi.

Hvor mange vil ha flere og større psykiske problemer som en konsekvens av isolering, stenging av landegrenser og klemmeforbud? Hvor mange vil oppleve ikke tilstrekkelig oppfølging på sin nyfunnet kreft, siden de ikke har vært like prioritert som denne stygge covid-19 har? Hvor mange lever i større frykt nå enn de gjorde før det vanvittige mediekjøret startet? Mon tro om hvis media daglig hadde oppdatert sine faste følgere på hvor mange menneskeliv som hadde takket for seg det siste døgnet, sånn generelt sett, om frykten for døden hadde blitt større enn den er i dag?

Det dør bortimot 160,000 mennesker hver dag på planeten vår. Ordlegger man seg riktig og bruker de rette tallene på riktig sted kan det høres skremmende mye ut. Hva blir da de stakkars 4,000? Enn de 260? Eller 60,000 også for så vidt? Dette blir til sammenligning små små tall, og det er ikke en gang på en dag, det er strukket over flere måneder. Selvfølgelig er det vondt å miste en av sine kjære, og det er uansett hvilken årsak som ligger bak. Men dette hysteriet og denne frykten som er skapt av media er jo langt forbi grensen til fasinerende. Det er jo nesten beundringsverdig. Det er godt gjort, det er en lang og langsom applaus verdig. Hvis det var frykt og kontroll de ønsket å oppnå så gjorde de en helsikes god jobb.

Personlig tror jeg det kommer flere positive ting ut av denne situasjonen enn negative, som den håpløse optimisten jeg er. På lang sikt håper jeg at det vil føre oss nærmere hverandre som rase, at det vil få oss til å senke farten litt, at det vil få opp øynene våre for hva som virkelig er verdt å bruke denne korte tilmålte tiden vi har her med hverandre på. Jeg håper på flere klemmer, mer latter og en renere verden. Jeg håper på et lykkeligere folk med lavere skuldre og bedre tid.

Av erfaring både personlig og historisk så vet man at en velsignelse ofte kommer forkledd som en forbannelse. Det kan se så stygt ut utad, men det kan komme så uendelig mye positivt ut av det, ting vi i dag ikke greier å se for oss. Bare det faktum at det skulle ikke mer enn noen uker til med full shut down før jordkloden begynte å heale seg selv. Dette kan vi gjøre, dette kan vi gjøre sammen! Vi trenger ikke å ødelegge planeten så mye som mulig før vi overleverer den til våre avleggere, vi kan rydde opp, sette opp nye strukturer, tenke mer fornuftig og fremover. Vi kan tenke miljø og klima, vi kan tenke på endringer i alle ledd. Skole, politikk og regjering, lønn og penger, arbeidsmengdedeling så vel som arbeidsoppgaver.

Kanskje er det mange av de arbeidsoppgavene som eksisterer i dag som vi rett og slett ikke trenger, kanskje er de mer skadelig for miljøet og klimaet enn hva godt de gjør? Ta for eksempel media og motebransjen og hele den industrien. Det skaper et umenneskelig bilde og press på hvordan vi skal se ut, hva vi skal handle, hvordan vi skal te oss for å bli «godkjent» av våre medborgere, hva vi skal føle og mene om oss selv, eller aller helst ikke føle eller mene om oss selv. Det skaper utrolige mengder forurensing, både i form av søppel, giftig vann og selvverdsmessig.

Vi kan lage nye strukturer på hvordan etikk vi ønsker å ha rundt varene vi produsere, hvor mye og av hvem. Vi kan tenke menneske og hjerte i stedet for penger og status. Det er mange som frykter at hvis vi utrydder en arbeidsgruppe så vil de bli arbeidsledige. Dette tror ikke jeg er tilfellet, sånn på det generelle grunnlaget. Selvfølgelig vil det være en eller annen, men jeg tror ikke vi skal undervurdere rasen vår, når det er behov for det så er vi både kreative og rike på lyst og engasjement. Det finnes uendelige muligheter for hvilke nye arbeidsgrupper som vil komme til. Fremtiden for barna våre ser ikke ut som fremtiden gjorde for oss da vi var barn. Ta bare det bildet vi så på tv-en av løvene og antilopene som løp på skjermen i sitt naturlige element, på savannen, knasende på nakkene til hverandre. Vel, den ene nakken mer enn den andre, men likevel.

Det bildet de har på tv’en i dag er søppel, utryddelse av både dyr og skog og en verden i fritt forfall. Det var et fokus på disse tingene da vi var barn også, men med tanke på hvor få år det er siden jeg satt på gulvet hjemme i stua med foreldrene og søsknene mine og så på savannen, til de bildene de får i dag, da kan man se at dette har nådd helt nye nivåer på ekstrem fart. De vokser rett og slett opp i en annen verden enn det vi gjorde, og arbeidsoppgavene deres i fremtiden vil se annerledes ut enn de gjør i dag.

Bare det at vi omtaler oss selv som et sivilisert samfunn, en rase som er høyt intellektuelt utviklet, og så driver vi enda og dreper hverandre som ubetydelige fluer på en kukake? Det er meg helt forunderlig hvor hardt de skylappene kan være limt fast på et helt samfunn. Det handler aldri om å dra alle under en kam, det er mange som ønsker en endring. Det er bare så trist og frustrende at det tar så lang tid, at vi heller vil bruke tid, energi og penger på å spre frykt på en liten forkjølelse som tar med seg noen av de eldste på veien enn å roe oss helt ned og tenke oss litt om.

Tallene er ikke skumle, de er ikke høye, de er medieskapte. Hvorfor er ikke tallene på miljøforfallet høye? Barnearbeid? Sultoffer? Krigsoffer? Hjemløse? Tallene er høye, det får bare ikke den samme mediedekningen. Dette er gammelt nytt, vi er så foret på det at vi sitter med døve ører den veien. Det er oppbrukt, det er gammeldags. Selv om det er gammeldags er det ikke mindre trist. Det tar oss ikke fremover å holde på som vi «alltid har gjort».

Det er så mye vi kunne, og burde, ha endret på at det er helt umulig å rekke gjennom en tøddeldel av det i løpet av et leserinnlegg, men tid for ettertanke er det plass til. Ta bare måten vi dømmer hverandre på. Det er utrolig stygt. Man skal være forsiktig med å trå feil, da kan man være sikker på at mange av dine medborgere vil dømme deg hardt. Jeg sier ikke at jeg ikke gjør det samme, uansett hva vi tenker på og velger å bruke tiden vår på så er vi alle like mye menneske, vi alle har våre fargeløse sider. Det beste man kan gjøre er å bevisstgjøre seg fordommene sine og gjøre noe med de, som i en prosess, litt for litt. På veien også prøve og ikke dømme seg selv så hardt for at man dømmer, det er ikke godt for noe. Man kan kun ta lærdommen med seg å stå opp i morgen som et bedre menneske enn man gjorde i dag. For å få den endringen man ønsker må man begynne med mennesket i speilet, man må strebe etter å være den endringen man ønsker.

Skritt for skritt er vi på vei mot en bedre verden i fred hvor sult ikke finnes, og hvor hjerte er like viktig om ikke viktigere enn hjerne. Det hadde bare vært så deilig om vi alle sammen tok like mange skritt hver dag, og at vi gjorde det sammen. Da vil fremgangen bli større, luften renere og barna våre vil (om de ikke allerede er) et mer jordet og fornuftig folk enn det vi noen gang har vært.

Kanskje er denne tragedien som kom som et vindpust gradvis over kloden vår en velsignelse i forkledning. Kanskje kan vi benytte oss av denne situasjonen til å ta noen raskere og bedre valg for hvordan vi vil ha det. Kanskje kan vi stoppe litt og senke skuldrene og kjenne etter på hvem vi er og hva det er vi egentlig ønsker, sånn helt i dybden på alt. Kanskje vil ikke bare klemmen komme tilbake, kanskje vil den også vokse seg større?