Bosetting av kurdisk familie:

«Iskalde Senja kommune»

VERDIER?: - Velgerne må på banen, ikke bare ved å avlegge stemmer, men også gi tilbakemeldinger til sitt parti om man er fornøyd med hvordan det leveres i forhold til partiverdiene, skriver Ina Gravem Johansen. Bildet er fra Senja kommunestyres møte i gymsalen på Finnsnes ungdomsskole torsdag.   Foto: Knut Løkse Nilssen

«Oppdrettskommunen med hjerterom og plass for all verdens lakselus».

debatt

Kommunestyret avslo å bosette den kurdiske familien som etter tre år med oppholdstillatelse, fremdeles utsettes for systemsvikt og manglende human behandling. Men har posisjonen, som stemte gjennom det kontroversielle vedtaket egentlig levert på sine lovnader til velgerne?

Det er grenser for hva individer kan tåle. I denne bosettingssaken oppholder tre multihandikappede barn seg i Senja, mens foreldrene er stuet bort på asylmottak på Sjøvegan. Hadde de bare klart å flykte til et velfungerende demokrati, så ville de fått hjelp til et anstendig liv som familie, skulle man tro. Men det er for mye forlangt av verdens rikeste land, og storkommunen Senja, som skilter med raushet og inkludering.

Posisjonen stemte ned IMDIs anmodning om å bosette familien, med argumentasjon om at det vil bli for dyrt, at Senja allerede har bosatt flyktninger med spesielle behov og at vi ikke kan hjelpe alle.

For en vits. En farse. En politisk markering der ekte mennesker kastes over bord uten redningsvest. Disse folkene er her, de har blitt knyttet til stedet til tross for år med usikkerhet. Om noen tror at det å bosette familien er å hjelpe hele verden, anbefales daglige input av Dagsrevyen. Det er nemlig ganske mye jævelskap å ta tak i der ute. Mer enn Senja noen gang vil komme i befatning med.

At det samme kommunestyret, med det sedvanlige posisjonsflertallet 23 mot 22 stemmer, også valgte å radbrekke Frivilligsentralen, som gjennom mange år har opparbeidet en solid kompetanse og brukerskare, gjør den nye storkommunen Senja til en iskald planet i Melkeveien, en kynisk særing.

Det desidert verste i saksbehandlingen om bosetting var at saken er løftet til Stortinget, kunnskaps- og integreringsministeren skulle svare om tilskuddsordninger dagen etter vedtaket, men posisjonen stemte ned å utsette saken noen dager. Man ville altså ikke løfte alle steiner i saken, finne ut om det økonomiske bildet faktisk endret seg før man avslo bosetting. 23-klubben har inntatt et politisk ballegrep på kommunen, selv om befolkningen tydelig stemte fram Arbeiderpartiet med Arnold Nilsen som ordførerkandidat.

Posisjonen viste her at de hadde forhåndsbestemt utfallet av bosettingssaken og demonstrerte samtidig at Senjapolitikken er ute på et tvilsomt og farlig spor. Dersom det politiske miljøet ikke evner å ivareta velgernes egentlige bredde av standpunkt, men bare tenker taktikk, forhandler posisjoner mot å alltid stemme lojalt med egen fløy, mister politikerne tillit og gjødsler politikerforakt.

Men det er fremdeles velgerne som bestemmer, og velgerne må også gjøre jobben med å analysere hvordan politikerne posisjonerer seg etter valg. I bosettingssaken visste alle at KrF kunne avgjøre utfallet. Man kan mene forskjellig om at et politisk parti tufter seg på religion og en historisk skikkelse som angivelig gikk på vannet og høstet kredibilitet på det. Men partiets kjerneverdier når det kommer til familie og omsorg er det lite kontrovers rundt. Bortsett fra i Senja, der Krf stemte flere galakser unna eget verdigrunnlag i denne saken. Aksepterer virkelig KrF-velgerne dette?

Mange hadde håpet på at Høyre og Frp skulle vise raushet og inkludering med denne sårbare familien som tross alt har rett til opphold. At de ikke gjorde det må likevel anses som forventet, de blåeste partene har aldri frontet en varm asylpolitikk.

Senterpartiet er lokalt og nasjonalt det store vippepartiet som velger sine samarbeidspartnere. På landsbasis har valget de siste årene gått mot samarbeid på rød side. I Lenvik og Senja er det lenge siden Sp valgte å samarbeide med andre enn blå side, dermed avgjør Sp at høyresiden kommer i posisjon. I valgprogrammet til Senja Senterpart er ikke innvandrings- og asylpolitikk omtalt med ett ord, men i Senterpartiets hovedprogram heter det at partiet skal jobbe for: «… en innvandrings- og integreringspolitikk som setter menneskeverd i fokus… saksbehandlingstiden må reduseres slik at ventetiden i mottak blir så kort som mulig… Etter at oppholdstillatelse er gitt, skal bosetting skje så raskt som mulig.» Hva tenker Senterpartiets velgere om hvordan dette praktiseres i Senja?

Velgerne må på banen, ikke bare ved å avlegge stemmer, men også gi tilbakemeldinger til sitt parti om man er fornøyd med hvordan det leveres i forhold til partiverdiene. Den egentlige politiske makten ligger alltid hos folket, hvis man velger å bruke den.

I mellomtiden baler kommunen videre med et ganske skakkjørt omdømme og skjør tillit. Kanskje må man jobbe med å forene visjoner og virkelighet på en mer troverdig måte. Lenvik promoterte seg som barnebyen. Noen estetiske spor finnes ennå igjen av denne satsningen på Finnsnes, og kanskje kunne Senja videreført konseptet med en liten spesifisering: «Barnebyen, for hvite, priviligerte nordmenn». Det klinger ikke helt godt i disse protesttider mot rasisme og diskriminering, men «raushet og inkludering» er heller ikke verdier som fremstår som særlig troverdige. Da er det bedre å være ærlig og konkret, kanskje er Senjas egentlige merkevare: «Oppdrettskommunen med hjerterom og plass for all verdens lakselus».

Det er som sagt opp til velgerne.