Når småsamfunn blir salderingsposter:

«New Public Management på Lopphavet»

LIVSNERVE: - Yrende liv på kaia i Skavnakk ved anløp av hurtigbåten. Forsvinner den, kuttes livsnerven til denne og mange andre veiløse bygder, skriver Per-Gunnar Stensvaag.   Foto: Jon Arne Wilhelmsen

Storsamfunn som verner om de mest sårbare og svakeste blant oss, viser styrke

debatt


Så skjer det igjen. Småsamfunn i distrikts-Norge blir salderingsposter fordi arme folkevalgte opererer på sparebluss når de skal sy sammen trange budsjetter. Nå er det veiløse bygder som Laggo, Hellefjord, Skavnakk og Loppa som føler sin eksistens truet.

Fra sistnevnte sted laget NRK for 50 år siden TV-reportasjen «Loppa — en øy i Finnmark». Hedersmannen Eyolf Gamst ga oss derfra visdomsord, blant annet omkring ordet «utkant». Sitt eget lille paradis, midt i skipsleia, syns han på ingen måte var en utkant og mente det var en styggedom å bruke en slik betegnelse om noen del av Mor Norge. Han viste til måneferden som da nettopp hadde gitt oss TV-bilder av Jorda i et nytt perspektiv. Svært treffende konkluderte han ut fra det kulerunde bevismaterialet. «Æ for min del kunne ikke se en eneste utkant på kloden».

Eyolf Gamsts betraktninger burde være pensum for alle som sysler med samfunnsspørsmål slik at likhetstankene som lå til grunn ved oppbyggingen av den norske velferdsstaten, ikke går fullstendig i glemmeboka. Akkurat som alle skal ha det samme skoletilbud, har det i Norge vært et grunnleggende prinsipp å gi basale tjenester til ethvert lokalsamfunn og menneske. Det er en suksessoppskrift. I lengden er det de egalitære samfunn som klarer seg best.

Da lille Namsskogan sørget for bredbånd til alle, ble pris satt lik for kunder langt av lei og i kommunesenteret. Slik solidarisk holdning bør applauderes og er i tråd med ens porto for brev sendt til naboen eller motsatt ende av landet.

For strøm og telefon var målet å føre fram slikt også til avbaklig beliggende husstander. Likeledes skulle veier, broer, tuneller, ferger og hurtigbåter gi alle et samferdselstilbud og binde landet sammen. Slik ble Norge bedre rustet til å utnytte rike ressurser i hele kongeriket. Fra tiden med kjerreveier og «Gamle Dampen» fikk et fattig Norge til mye av dette. Med oljemilliarder på bok prøver sterke krefter å rokke ved denne lenge knesatte modellen. Trusselen kommer fra en øvrighet med et åpenbart sentraliseringsønske og noe som på rette målet kalles «New Public Management».

Mens business får være business, bør deler av samfunnet fritas ren forretningsmessig tenkning. Hvor riktig og vellykket har for eksempel foretaksmodellen vært i helsevesenet? Likevel sniker NPM-filosofien seg inn i stadig nye områder, alt for ofte med mangelfulle konsekvensanalyser og samfunnsregnskap som ikke henger på greip.

Med dette bakteppet stilles region- og lokalpolitikere ovenfor dilemmaer der en slunken kasse tvinger dem til knallharde prioriteringer. Troms og Finnmark fylkeskommune er et skremmende eksempel på hvordan tidligere prinsipper utfordres og de som er satt til å styre, presses mot kanten av eget politiske fundament. Det er de som må slite med kostnader etter en meningsløs og uhørt tvangssammenslåing. Sterk underfinansiering er også tilfelle for nye oppgaver overført fra staten.

Endringene i inntektssystemet slår ut i fylkets disfavør. Det samme vil regjeringas forslag til ny tildelingsordning for havbruksfondet gjøre. Korona-krisa gir usikkerhet om tilstrekkelig kompensasjon for inntektstap og kostnader. Når krybben er tom, bites hestene og det er nærliggende å peke på at de styrende i gammel-fylkene brukte penger over evne i sluttfasen før sammenslåinga.

Framfor å gå på akkord med eget partiprogram, er det ikke bedre å forlate Uriasposten for sammen med kystfolket å mobilisere mot sentraliseringa? Dilemmaet er at de som overtar, mer velvillig følger sentralmaktas utarmingslinje.

Trysil sto nylig overfor tilsvarende problematikk om offentlig infrastruktur. Krav om sparetiltak forårsaket et forslag om å privatisere kommunale veger med få oppsittere. Disse måtte da selv stå for brøyting og vedlikehold, tjenester vi andre tar for gitt. Slike kutt ville ikke bare være usosiale og urettferdige men også gå ut over velferd og beredskap.

Harmen dette skapte i små grender i de dype skoger var høyst berettiget. Heldigvis ble forslaget nedstemt i kommunestyret. På samme måte må vårt nordligste fylkesting fjerne enhver usikkerhet på kysten forårsaket av funderingene om at bygder med færre enn fem fastboende kan miste hurtigbåten. Selvsagt må rasjonell drift bestrebes, men såkalte signalanløp er jo en løsning innrettet etter tilbud og etterspørsel.

Uansett hvor bunnskrapt kassa er, må foten noen ganger settes ettertrykkelig ned, og det signalet bør gå videre til de bevilgende sentrale myndigheter som er hovedansvarlig for at distriktspolitikere havner i slike kniper. Hvorhen vil ellers grensa i neste omgang flyttes? Det serveres stadig elleville matematiske krumspring som konkluderer med at verdiene skapes i byene og at distriktene er utgiftsposter for landet. Da kan man jo lure på om ikke sentralmakta snart rammer alt nord for Sinsenkrysset med «besparelser».

Om enn få er beboerne på disse stedene faktisk også mennesker av kjøtt og blod som i tilfelle får livsnerven til omverden kuttet, i praksis tvangsflytting. Hjemmet, livsverket, deres personlige rotfeste blir revet bort, og verdiskaping som fortsatt skjer der, vil opphøre. Fritidseiendommene skal heller ikke underslås.

En kar som flyttet fra Frakkfjorden for 30 år siden, kommer tilbake så ofte han har anledning og kan da bringe med seg opptil ti andre. Mat handles på butikken i Bergsfjord og materialer til oppussingsprosjekter i Øksfjord, viktige inntekter i lille Loppa kommune. Alternativet til at feriepengene havner her, kunne fort blitt utlandet. Er disse faktorene tatt med i regnestykket?

Om alt skal bli gjenstand for blåruss-regning av kost/nytte-verdi, er vi på farlige veier. Storsamfunn som verner om de mest sårbare og svakeste blant oss, viser styrke. Likeledes vil det være bra også for de innafor dersom vi tar godt vare på dem som bor ytterst.

Troms og Finnmark fylkesting, og Sp spesielt, bør derfor be sentraliseringa og New Public Management om å reise en viss plass, eller mer raffinert og relevant i denne sammenheng om å dra på Lopphavet!