Koronaviruset — de rikes ansvar:

Krise og solidaritet, blant store og små?

KRONIKK

BETJENE: – Hvem tror at de få timene Nav er åpen i uka skal de greie å betjene store deler av landets befolkning som ikke er ansatt i offentlig sektor? spør Ole Henriksen.   Foto: Stian Jakobsen

Det ser ut for at grådighetskulturen er vel etablert blant de som får bestemme sin egen lønn

Ole Henriksen
debatt
Vi har alle forstått at utbruddet av en pandemi ikke er et spøkelse, men en reel sannhet. At en hel verden blir stengt ned til et minimum sier noe om alvoret som følger koronaviruset.

Nå er det opp til oss alle om vi kan begrense spredningen av en pandemi. Er vi villig til å ta belastningen av en innskrenket frihet? Norge er et rikt land på penger og vi tror vi kan kjøpe alt vi trenger for penger, men der stopper det, er det ikke noe å kjøpe så nytter det ikke å være pengesterk. Jeg ser for meg i ånden; regjeringen som har kokt den siste milliarden av oljefondet, og sitter klar med kniv og gaffel i et fortvilt forsøk på å mette sine tomme mager.

Selv om regjeringen bruker 100 milliarder for å dempe de økonomiske ulempene som nedstengning av store og små bedrifter medfører, så er dette bare et lite plaster på et påbegynt gnagsår. Statsministeren sier at det vil med sikkerhet bli mange konkurser og folk kommer til å mister sin inntekt. Hjelpetiltakene som settes inn er at bankene skal få utvide lånekapitalen og Nav som allerede er overbelastet skal få mere å gjøre. Hvem tror at de få timene Nav er åpen i uka skal greie de å betjene store deler av landets befolkning som ikke er ansatt i offentlig sektor?

Det er tilnærmet 33 prosent av alle lønnsmottakerne i Norge som er ansatt i offentlig forvaltning. Dette er mennesker som ikke får noen nevneverdige økonomisk belastning med redusert inntekter. Hva så med resterende 67 prosent av lønnsmottakerne som ikke lønnes av en kommune, en fylkeskommune eller av staten? Allerede nå ser vi at nesten alt av handelsnæringen er stoppet opp, bare matbutikker og apotek har kunder.

Rundt om i alle byer er det mennesker som lever av sine små foretak, enten som et lite AS eller et selvstendig foretak. Spesielt er for de som har et selvstendig foretak, eierne har som regel satt alt de eier i pant for lånene som er etablert for at bedriften skulle bli en realitet. I dag har vår regjering satt et forbud mot at frisørsalonger, helsestudioer og alle andre slike menneskenære etablissement skal få anledning å drive sin geskjeft. Dette medfører at mange ikke bare blir å miste sine foretak, men blir fratatt hus og hjem som er satt i pant for en bedrift som normalt skulle avleiret en levelig inntekt eller to.

Om staten bevilger 80 prosent av arbeidsinntekten til en selvstendig arbeidstaker uten AS, etter 17 dager uten lønn, så er det tvilsomt at dette dekker løpende utgifter til å holde flytende en bedrift som er fratatt retten til å driftes. For mange selvstendige vil stans i servicenæringen medføre til smalhals, og mange blir avhengig av familie og venner for i det hele tatt å overleve. Kongen sa det slik: «Dette er ikke bare fremmed og skremmende, og det er ikke bare fellesskapet som vi er frarøvet». Statsministeren formulerte seg slik: «Vi skal ikke ta på hverandre, men ta vare på hverandre».

Regjeringens støtte til arbeidstakere som blir uten arbeid med inntil 600.000 er særdeles sjenerøst. Dette sett i forhold til andre statsborgere som er blitt behandlet som pariakaster i det norske samfunnet. Mennesker som over natta er blitt fratatt arbeideavklaringpenger og har måttet livnære seg av midler som ligger langt under fattigdomsgrensen.

Det samme er det med mange andre som har prøvd å starte sitt eget foretak uten AS og som har mislykket. Det er banker som står bak de grå pengemarkedet, der rentene settes til nærmere 20 prosent. Det er samme foretaket som står bak inkassobyråene der salærene nærmer seg et husbankavdrag, og renta på manglende innbetaling har oversteget 40 prosent. Det er vanskelig å forstå regjeringens sjenerøsitet for noen og manglende forståelse for andre.

Det er nok en stor fare for at dette koronaviruset vil medføre et klasseskille i det norske samfunnet som vi må tilbake til tiden før utvandringen til Amerika tok til, for å få en sammenligning. Det er ingen av våre statsoverhoder som har nevnt med et eneste ord om egen solidaritet med alle som regjeringen med et pennestrøk har tatt levebrødet fra. Det er blitt en myte i dette landet, at en normal inntekt for mange offentlige tjenestemenn er en million, og gjerne langt over dette beløpet. Sannheten er at store deler av landets befolkning må greie seg med en årsinntekt fra 300.000 til 500.000 kroner, og greier godt å forsørge seg å sine med denne inntekten. Faktisk er minstepensjonen ca, 273.0000 pr år.

Om det er grådigheten eller sløseri som er grunnen til at så mange mennesker som er offentlig lønnet må ha en lønn som ligger to til tre ganger over det som er en normal arbeiderlønn, vites ikke. En plass er det noe som er galt. Det ser ut for at grådighetskulturen er vel etablert blant de som får bestemme sin egen lønn. Om dette ikke er nok, så er det i tillegg blitt etablert ordninger med etterlønn, en etterlønn som til de grader misbrukes slik at har skapt politiske jordskjelv i den norske regjering.

Om vår statsminister med sin regjering har ment å være solidarisk med landets innbyggere, så kunne regjeringen med en bestemmelse, med to strek under, bestemt at maks lønn i Norge ikke skal overstige 600.000 kroner. Det må ikke være unntak for bankdirektører eller andre konsernledere, ikke for noen. Når landets styresmakter går til slike drastiske skritt som å slå beina unna bedrifter som skal sikre arbeidstakere en fremtidig inntekt, da må det i Herrens navn også gå an å redusere inntekten for alle de mange som lever i overflod.

Er det ikke på tide å vise at de rike også tar sin del av samfunnsansvaret?