Digitalisering:

Avgjørende for å bevare norske verdier

KRONIKK

STATUS: – Det er uforståelig at ikke telemedisinske løsninger har en større plass i debatten, og en langt større politisk status, skriver Hans Johan Tofteng.   Foto: Privat

Vi vil neppe se at det vil bygges sykehus i Brøstadbotn

Hans Johan Tofteng
debatt

I en mer globalisert verden er norsk kultur og norske verdier satt under press.

Jo sterkere globaliseringen blir, jo større er trusselen mot at det særnorske marginaliseres. Derfor er debatten om norske verdier så viktig — og mye viktigere enn at vi fortsatt skal begrense den til å handle om symbolene på verdier, om kristendom mot islam, sushi mot mølje eller hiphop mot folkedans.

Norsk kultur og norske verdier handler om hvordan vi lever livene våre og hvordan vi har organisert samfunnet vårt. Dette betyr at vi er et land der forskjellene er forholdsvis små og at tilgangen på gode tjenester er forholdsvis lik — uansett hvem vi er eller hvor vi bor. Alt dette er under press, og det blir for enkelt å påstå at dette presset alene skyldes en bevisst politikk gjennom statlige reformer som noen hevder utelukkende fungerer sentraliserende.

En minst like sterk og undervurdert årsak til presset for sentralisering, er den ubevisste sentraliseringen — den som kommer som en direkte følge av at utviklingen i enkelte store byer går raskere enn i resten av landet. Erfaring og ny kunnskap kommer aller først til de byene der de store universitetene holder til. Det samme gjelder nytt utstyr. Nye metoder.

De store byene «reiser ifra» resten av landet, i tillegg til at de ytterste utkantene lett havner som en baktropp. Når utviklingen vedvarer, oppstår det ulik tilgang på kompetanse og helt ulike muligheter for videreutdanning. Det oppstår ulik tilgang på spesialisthelsetjenester. Tryggheten blir ulikt fordelt, og som en konsekvens av dette oppstår det klasseskiller — intellektuelt og sosialt, helsemessig og økonomisk.

Et fremtidsbilde med store klasseskiller er en mye større trussel mot norske verdier enn hva som kommer frem når «norske verdier» diskuteres i TV-debatter. Den nye virkeligheten begynner å merkes på grasrota. Motkreftene mobiliseres. Vi har fått «bunadsgerilja» og distriktsopprør, og det er selvsagt ikke vanskelig å føle sympati for dem som vil slåss for å beholde tjenestetilbudet sitt. Men det er heller ikke vanskelig å føle sympati for dem som sitter med ansvaret for å forvalte helheten, og som etter beste evne forsøker å bøte på konsekvensene ved den ubevisste sentraliseringen ved hjelp av bevisste politiske grep.

Spørsmålet er om ikke begge sider av denne konflikten tilbyr gårsdagens løsninger på morgendagen utfordringer.

«Desentralisering,» sier den ene siden. «Robuste kommuner,» sier den andre. Begge løsningene har selvsagt mye for seg, men ingen av dem vil alene løse utfordringene våre. Vi vil neppe se at det etableres et eget universitet i Berlevåg, uansett hvor robust kommunen kan komme til å bli etter sammenslåinger, og vi vil neppe se at det vil bygges sykehus i Brøstadbotn, uansett hvor ivrig Stortinget skulle finne på å desentralisere. Hvis «lik tilgang» skal være et viktig ideal, vil digitalisering være verktøyet ingen kan komme bort fra — fordi det er billig, effektivt og tilgjengelig.

Telemedisinske løsninger er verktøyet som sikrer at innbyggerne ytterst i havgapet kan bli konsultert av fagmedisinere med oppdatert spisskompetanse, uten å måtte reise lenger enn til fastlegen sin. Reisen til de store sykehusene er ikke nødvendig å foreta før konsultasjonen forteller at nærmere undersøkelser faktisk er nødvendig, og denne vissheten gir en trygghet som er umistelig. Det er uforståelig at ikke telemedisinske løsninger har en større plass i debatten, og en langt større politisk status.

Desentralisert utdanning med forelesere på video er den mest effektive metoden for å sikre bred og viktig tilgang på videreutdanning og nødvendig påfyll av kompetanse. Selvsagt vil ikke dette ta bort behovet for heltidsstudier, studiepermisjoner og det å måtte flytte til universitetsbyer for perioder, men det hyppige påfyllet av kompetanse vil fjerne følelsen av å befinne seg i bakevja faglig.

Hyppig faglig kommunikasjon «ansikt til ansikt» vil sikre store fagmiljøer fullstendig uavhengig av geografi eller hvor mange som til daglig sitter på samme kontor, og vil fungere som medisin mot den kompetanseglidningen sentraliseringen har skapt.

Vi trenger ikke å utvikle noen ny teknologi for å få disse løsningene på plass. Vi trenger ikke utvikle nye metoder, for metodene er testet og har vist seg gode. Vi trenger ikke store investeringer, for kostnadene er beskjedne. Men vi trenger en helt ny bevissthet, og en ny vilje, og kanskje er dette det aller vanskeligste å få på plass — rett og slett fordi vi må kvitte oss med vårt innebygde ønske om å besvare morgendagens spørsmål med gårsdagens svar.