Etter fem år i kirkeasyl i Finnsnes kirke:

La familien Collin få bli i Norge

KRONIKK

HÅP: Antonipillai Johnsen Collin, Merry Anjala Johnsen Collin og datteren Dilani klamrer seg til håpet om at saken deres kan omgjøres. De har sittet i kirkeasyl i Finnsnes kirke i fem år.  Foto: Stian Jakobsen

La de få bli her, gi de en sjanse

Katrine Boel Gregussen
debatt
Saken om familien Collin i Finnsnes kirke handler om en familie på tre som har bodd i Norge i ti år, de siste fem årene i kirkeasyl. Familien kommer opprinnelig fra Sri Lanka, et land med vold, krig og hat. Et land der man ikke aksepteres for den man er. Et land med maktmisbruk, korrupsjon og undertrykkelse. Et land det er farlig å bo i, i alle fall hvis man har hatt tilknytning til Tamiltigrene (LTTE), slik som familien har hatt. Saken handler også om hva slags samfunn vi vil ha.

Familien har kjempet en kamp hjemme i Sri Lanka og kjemper en annen kamp her. Men målet er det samme — frihet. Etter å ha flyktet fra krig, vold og terror i Sri Lanka kom de hit til oss. Til asylmottak på Finnsnes, og i kirkeasyl til Finnsnes kirke. De fikk avslag på asylsøknaden sin av UDI og senere av UNE. Så ble de avslått i tingretten og i lagmannsretten. Høyesterett har forkastet anken. Hovedgrunnen til at de ikke får medhold i sin søknad om beskyttelse og opphold i Norge handler om at de ikke fortalte hele sannheten i det første asylintervjuet de hadde da de kom til Norge. De turte ikke å fortelle at de var involverte i LTTE.

UNE må slutte å bli overrasket over at asylsøkere ikke forteller hele sannheten på sitt aller første møte her i Norge. Særlig når vi vet at mange tilhører grupper som er systematisk diskriminert og kommer fra land der mistilliten er skyhøy. Man kommer til et land der man ikke kjenner systemet og man vet ikke hva man kan forvente. Fra land der offentlige tjenestefolk er korrupte og ikke kan stoles på.

Gjennom mitt arbeid med asylsøkere har jeg møtt asylsøkere som ikke trodde at de kunne stole på norske myndigheter. At hvis de fortalte historien sin sånn som den var, så ville det ikke være godt nok, selv om de hadde hatt krav på beskyttelse ved å fortelle sannheten. Mange får også beskjed fra menneskesmuglere om hva som er «lurt» å si og ikke. De er forvirret over hvem de kan stole på, de er redde, ofte traumatiserte både fra hjemland og flukt.

Jeg forventer at de som jobber med asylsøkere klarer å sette seg inn i sånne situasjoner, forstå at mennesker er mennesker, og at vi kan gjøre feil. Og tørre å stille seg spørsmålet «hva hadde jeg selv gjort i den situasjonen?». Tørre å vise litt forståelse.

Å holde det første asylintervjuet mot familien ser jeg på som misforstått stahet. Det virker nesten som om prestisje og bastanthet er viktigere for UNE enn medmenneskelighet og forståelse. Historien til familien er troverdig, men de blir ikke trodd fordi de ikke fortalte alt på første intervju. Det er dessverre alt for mange eksempler på asylsaker der man har fokus på straff i stedet for løsning.

Denne saken handler om mer enn hva som ble sagt på det første asylintervjuet. Det handler om menneskeliv.

Å være i kirkeasyl er beintungt. Det er ikke et liv man velger hvis man har andre alternativer. Det er et siste desperat forsøk på overlevelse. Så enkelt, men så brutalt og vanskelig er det.

Hvis familien hadde hatt en sjanse til å klare seg hjemme så hadde de vel reist? I stedet for bor de i kirka, et hus der det foregår dåp, konfirmasjoner, gudstjenester, bryllup og begravelser. Som konsekvent minner de på det livet vi andre lever her ute. De har ikke mulighet til å forlate, de er hver dag innenfor de samme veggene. Uten å få muligheten til å bidra i samfunnet — (utover i kirkesamfunnet der de bidrar så masse som de kan), uten mulighet til utdanning, jobb og et liv. Uten å kunne gjøre noe så enkelt som å gå seg en tur i den nordnorske vinterlufta, handle på butikken, få lov til å være en større del av samfunnet vårt.

Å reise hjem er ikke et alternativ. Det er ikke trygt for familien å bli sendt tilbake. Tamiler opplever å bli stigmatisert, fengslet eller forsvinner. De blir straffet for sine politiske meninger, de blir drept. Vi må tørre å se virkeligheten i denne saken, vi må tørre å behandle hver asylsak individuelt.

Familien er tålmodigere enn de fleste av oss, og har en situasjon som er så ekstrem at det er vanskelig å sette seg inn i. Likevel holder de håpet oppe. De prøver alt.

På lørdag arrangeres det fakkeltog og støttemarkering for familien, både i Oslo og her på Finnsnes. Det er med på å holde håpet i livet. For selv om familien har fått nei fra så mange instanser, så får de ja fra mange av oss. La de få bli her, gi de en sjanse. Det er et sånn samfunn jeg vil ha. Et samfunn som tar vare på folk og som setter medmenneskeligheten først.