Hvem kan vi skylde på når fjordene dør?

Det er på tide å stoppe veksten. Nordmenn flest har nemlig så de klarer seg og vel så det.

Jan Skogheim

FORSKNING: – Det må forskes på nye måter å bli kvitt lakselus. Kanskje må enhetene i en overgangsfase bli større, men med mindre volum laks, skriver Jan Skogheim.  Foto: Vidar Bjørkli

debatt

Ja, hvem har vi egentlig å skylde på for at fjordene våre langsomt dør, og at det naturlige økosystemet i disse forrykkes og ødelegges?

Er det lakseoppdretterne som pøser ut lusemiddel, antibiotika og annet som ødelegger våre fjorder? Er det utslipp fra bøndene som ødelegger våre fjorder? Er det urenset kloakk fra husholdningene som ødelegger våre fjorder? Er det all skipstrafikken som ødelegger våre fjorder? Er det utslipp fra industrien som ødelegger våre fjorder? Er det all plasten som ødelegger fjordene våre? Ja, hva er det egentlig? Og hvem har skylden?

Sannheten er at det er ingen av de ovenfor nevnte. Sannheten er at det er vekslende regjeringer som i årtier har latt forbruket vårt øke og veksten innenfor enkelte næringer skje uten tanke på konsekvensene for miljøet og særlig fjordene våre. Og målet er som alltid størst mulig vekst. I størrelse og lønnsomhet. Feige og ukritiske politikere som vil ha stadig større enheter om det nå gjelder gårder, lakseoppdrett, byer og tettsteder, turistdestinasjoner, fabrikker etc. Mantraet er at det er typisk norsk å være god. Ikke bare til å sentralisere, men også gjøre alt større. Og mer forurensende!

Det er på tide å stoppe veksten. Nordmenn flest har nemlig så de klarer seg og vel så det. Vi trenger politikere som tør å si stopp og som tør å bruke penger på miljøet. For det koster å bruke mindre nitrogen i landbruket. Det koster å få lakseoppdrettene på land. Det koster å rense kloakk. Det koster å legge til rette for strøm til skipstrafikken. Det koster å fjerne plasten og få fabrikanter og fabrikker til å fjerne all plast. Det koster å rense utslipp. Og det beste insentivet for å gjøre tiltak er økonomisk kompensjon. Det er tross alt det eneste markedskreftene forstår seg på.

Å snu tankegangen vil kreve tid. Og forskning. Det må forskes på andre måter å impregnere garn og nøter på enn kobber. Det må forskes på nytt kraftfor og gjødsel i landbruket slik at mengden nitrogen og fosfor som slipper ut reduseres. Kanskje må en se på vegetasjon og avstand til vannkilder når en tilrettelegger for landbruk.

Det må forskes på nye måter å bli kvitt lakselus. Kanskje må enhetene i en overgangsfase bli større, men med mindre volum laks. Avfallet fra husholdningene må brukes til å skape mer kraft. Det må forskes på bærekraftig effektivisering. Det må forskes på materialer som er lettere oppløselig enn plast. Det må bli lønnsomt å tenke miljø!

For det er nemlig ingen som vil forurense fjordene våre. Det er bare det at kravene til effektivisering, lønnsomhet, størrelse og produksjon er blitt så store og kostbare at det ikke lønner seg å tenke miljø. Ikke bare lønner det seg ikke; Man får det ikke til å gå rundt om en ikke tenker mer på økt produksjon enn miljøet. Denne selvmotsigende utviklingen er våre politikeres største utfordring. La det bli typisk norsk å tenke miljø. Det er det eneste som på sikt lønner seg! Og berger fjordene våre!