Barnevernets behandling av både barn og foreldre:

Norge kjenner ingen tårer

KRONIKIK

TÅRER: - Slik Norge med det norske barnevern behandler alle som kommer i unåde hos denne etat, så kan en uten skrupler skrive en bok med tittelen «Norge kjenner ingen tårer», skriver Ole Henriksen.   Foto: Tom Benjaminsen

I slike institusjoner er det mange som har lidd og flere som fremdeles lider

ARTIKKELFORFATTER: Ole Henriksen 

debatt

I den senere tid har riksmedia fattet interesse for det norske barneverns behandling av både barn og foreldre. «Lobben-saken» er en av barnevernsakene som er blitt overprøvd i den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), og der Norge som rettstat fikk en hard medfart.

Denne tvang-adopsjonssaken er ikke avviklet enda. Dette sett i forhold til at norske myndigheter er benektende til at lovbruddets konsekvens ikke skal få andre følger, enn at staten skal betale noen skarve kroner i erstatning til en mor som ble fratatt sin sønn. Med andre ord; våre autoritære myndigheter driver menneskehandel med skattebetalernes penger.

Noen og en hver kan lure på om det er fullt vettige mennesker som styrer visse etater i dette landet. For «Lobben»-barnet fremkommer det slike argumenter at barnet har vært for lenge hos adoptivforeldrene, det kan være skadelig om barnet blir tilbakeført til sitt biologiske opphav. Når barnevernet etter en bekymringmelding som ikke blir undersøkt henter ut barn grunnløst fra biologiske hjem, barn som er både åtte og ti år, og avskjærer barna totalt fra sitt opphav, da er det ikke skadelig. Tro det den som vil.

Russland deporterte mennesker til Sibir for å fjerne plagsomme opposisjonelle individ som kritiserte regimet. Hva som foregikk i disse fangeleirene har såvidt verden fått innblikk i. Det var ytterst få som kom fra slike opphold med livet i behold. Osvald Harjo, som ble satt i russisk fangenskap etter at han rømte fra tysk fangenskap under krigen, skrev på 50-tallet en bok med tittelen «Moskva kjenner ingen tårer». Der Harjo forteller hvordan kommunistene behandlet mennesker som de trodde kunne være en fare for kommuniststaten. De fanger som var sterkest psykisk og fysisk og hadde en stor porsjon flaks greide å overleve, der i blant Harjo.

Et ordtak heter slik: Penger er verdens fordervelse, et ordtak som bærer sin betydning med rette. Slik Norge med det norske barnevern behandler alle som kommer i unåde hos denne etat, så kan en uten skrupler skrive en bok med tittelen «Norge kjenner ingen tårer». Der det er mye penger, der samles de grådige som gribben rundt åtselet, der gribbene etter beste evne og makt fyller opp et umettelig behov, uten tanke på konsekvensene til den skadelidende, som i slike tilfeller er levende mennesker — og stort sett barn.

Nå har endelig riksmedia har tatt tak i galskapen, der barn og ungdom som opponerer mot et sykt barnevern blir plassert langt unna sivilisasjon, om de ikke blir sendt til Sibir, så blir de sendt langt inn i de dype skoger i Troms innland. Der mennesker som en gang satt i sentrale stillinger har greid å få sine små ulønnsomme småbruk til å kaste av seg store summer. Med å tilby barnevernet slike husmannsplasser til oppbevaring, eller med rette ord; anstalter for de som protesterer mot en umenneskelig behandling.

Glassjenta er en person som er blitt kriminalisert for at hun kjempet for sin frihet. En jente som også ble plassert i institusjoner i Målselv kommune, ei jente som er i ferd med å gå til grunne etter at barnevernet ikke evner eller prinsipielt ikke vil innrømme feilvurderinger, velsignet av vårt rettssystem. I slike institusjoner er det mange som har lidd og flere som fremdeles lider.

Nå er det tvilsomt om vedkommende som la gården sin ut til dette formålet, ante eller forsto hva konsekvensene ble for de mange barn og ungdom som ble plassert på et gudsforlatt sted, uten venner og stundevis uten kommunikasjonsmuligheter med resten av verden. Kun kontakt med påpasserne eller de personene som var tilsatte av foretaket som voktere over ungdom som hadde fått frarøvet sin frihet, uten lov og dom.

I stedet for at den gamle eieren solgte gården til slike lysskye foretak som nå fremkommer, så burde vedkommende gjøre det samme som Jesus gjorde da han ryddet templet for pengevekslere. Han burde ta pisken å jage ut alle, slik at en gammel ærverdig odelsgård og familiegård kunne forbli i familiens eie, med æra i behold.