En 16-årig redd og fortvilt svensk jente fronter de unges rasende protester:

Klimafølelser på farlige veier

AMBISJONER: - Kan det gode her bli det bestes verste fiende, i form av avmakts- og angstfølelser, som sperrer for entusiasme og ung handling? De unge påvirkes selvsagt av de sterke emosjonene som akkompagnerer Greta Thunbergs budskap? spør Tom Tiller.   Foto: Jessica Gow, TT Nyhetsbyrån/NTB Scanpix

Her kan man for eksempel se til det flotte arbeidet med ungdommer i Dyrøy og Midt-Troms.

Tom Tiller

SKRIBENT Tom Tiller. 

debatt

Skammens logikk som problemløser i klimasaken er trolig like forfeilet som bruk av den fysiske, synlige skammekroken i fortidens skole.

I litteraturen var det Pippi Langstrømpe som viste ny vei, der hun protesterte mot Prusiluskans strafferegime. Pippi skiftet ut påført skam med stolthet. Det spørs om vi ikke må søke den samme veien i klimasaken, der de negative kompliserte følelsene begynner å få en farlig dominant plass i diskursen.

Følelser påvirker og beveger oss. De er av mange slag og har ulik kompleksitet. Entusiasme hører med til gruppen kompliserte følelser. Entusiasme er en av menneskets viktigste drivlinjer, og er av største betydning når de virkelig store og viktige oppgavene skal gjøres.

I den pågående klimakampen er følelser i fritt spill i det offentlige rommet. Massive demonstrasjoner fra unge mennesker over hele verden preger nyhetsbildet, der en 16-årig redd og fortvilt svensk jente fronter de unges rasende protester mot politikernes udugelighet og handlingslammelse. Man må nå finne de rette kallesignalene for å lokke entusiasmen tilbake som konstruktiv kraft i klimaarbeidet.

Entusiasmen synes å drukne i flommen av andre følelser som skam, sinne, skuffelse, angst og unges drømmer og håp som eroderer for hver ny negativ klimarapport. Fra nærmest målløs beundring over at Greta Thunberg frambringer sitt budskap så glitrende klart, og, ifølge norske klimaforskere ved Cicero, også imponerende faglig korrekt, anes også en alvorlig annentanke:

Kan det gode her bli det bestes verste fiende, i form av avmakts- og angstfølelser, som sperrer for entusiasme og ung handling? De unge påvirkes selvsagt av de sterke emosjonene som akkompagnerer Thunbergs budskap.

De aller fleste voksne forstår at engasjerte unge mennesker nødvendigvis reagerer med voldsomt sinne og raseri i klimasaken. Fra deres sted å se fra er barne- og ungdomsår rasert i desperasjon over framtidsutsiktene. Fra deres posisjon er det også opprørende at rektorer og lærere teller fraværstimer når de slutter seg til demonstrasjonsgruppene. Der samfunnsengasjement er et av skolens ultimale mål, erfarer elever at de straffes og påføres skamfølelser når de realiserer denne type mål. De er satt i en «Catch 22»-situasjon. Det blir feil hva de enn gjør.

Det rett og slett ubegripelig, og ytterst pinlig, når man ser voksne mennesker regelrett går til angrep på Greta Thunberg som person, samt hennes familie. At Trump med sine sarkastiske twitringer topper pinlighetslisten, er vel ikke noen stor overraskelse. Også her tror man kanskje at løsninger finnes i skammens rom? Og svaret er nei!

Vi bør snarest komme på offensiven og diskutere hva som må og kan gjøres for å gjenreise positive følelser som for eksempel stolthet og entusiasme i klimasaken, følelser som gir handling kraft og fart. Og her har vi voksne et ansvar for å legge til rette og skape uutnyttede handlingsrom av alle slag, slik at de unge opplever at de kan gjøre noe konstruktivt i saken. Ungdommene må få flere opsjoner og utløp for sin angst og sinne enn å gå i demonstrasjonstog.

Her kan vi alle bidra. Den gode samtale i hjemmet om de små klimahandlinger rundt mat, strømforbruk etc. vet vi er særdeles viktige for å balansere et komplisert emosjonsregnskap. Å gi ungdommene en mer legitim posisjon i kommunalt styre og stell er en grunnleggende forutsetning for framtidig konstruktivt klimaarbeid. Her kan man for eksempel se til det flotte arbeidet med ungdommer i Dyrøy og Midt-Troms. Man kan jo også ønske at media gir flere mikrofonstativer til de som jobber på slike konstruktive byggeplasser.

Som pedagog er det nærliggende å spørre hva skolen kan gjøre mer av? Min første tanke er at man kan gjøre som ved Kabelvåg ungdomsskole i Lofotprosjektet på 70-tallet. Tradisjonell inneskole ble endret til mer uteskole. Elevene fikk i perioder delta aktivt i arbeidslivet.

Arbeidslivserfaringene ble systematisk lagt til grunn for senere boklig arbeid. Teorien ble ikke fjernet i Kabelvåg, men tvert imot styrket, ved at den ble innfarget av livserfaringer. Trivselen økte, og den faglige læringen ble bedre.

Den riksorienterte gamle skolen med sine standardkunnskaper for alle i by og bygd skulket lokalsamfunnets verdier, innsikter og erfaringer. Det viste seg å være lite klokt. Så derfor; ikke skulk klimasaken nå. Legg om læringsarbeidet i perioder for å få trykk i saken, og arbeid målrettet med klimakunnskapene i alle fag.

Det merarbeid som måtte bli for lærere og ledere kompenseres i rikt monn av å kunne arbeide sammen med entusiastiske, positive ungdommer. Myndighetene bør så raskt som tilsette dyktige klimapedagoger ved de større skolene, og dessuten legge til rette for massiv etter- og videreutdanning for en mer bærekraftig klode. Dette vil kunne være ett tiltak for å få bedre balanse i det kompliserte følelsesregnskapet.