Vindkraft og annen norsk energipolitikk

debatt

I hundre år har norsk vannkraft tjent arbeidsliv og husstander på en fortreffelig måte. Men snart kan det være slutt på eventyret. De grunnleggende endringene i energipolitikken, peker alle i feil retning: De foreslåtte vindturbinene, de nye eksportkablene, de «smarte» strømmålerne, liberaliseringen av den norske kraftomsetningen, utviklingen av den nordiske kraftbørsen (NORD POOL) og integreringen av norsk fornybar kraft i EUs energiforvaltning, henger nøye sammen. Utbyggingen av vindkraft må vurderes som del av vår samlede energipolitikk. Valget gjelder om vi skal oppfatte lys og varme fra norsk vannkraft som en fundamental del av velferdsgodene i Norge, på linje med skole, barnehage, offentlig helsetjeneste, offentlig vannforsyning, eller om lys og varme skal være ei vare som skal selges på et marked med sikte på profittmaksimering.

Norge har lenge hatt kabler til EU og Russland med kapasitet stor nok til å takle alle framtidige norske eksport- og importbehov. Regjeringen har likevel planlagt ytterligere tre nye kabler (trolig flere) til Tyskland, England og Skottland med en samlet (teoretisk) kapasitet på ca. 90 TWh. Den planlagte eksporten av norsk vannkraft vil resultere i et kraftunderskudd til norske husstander — dette underskuddet skal kompenseres av mye vindkraftutbygging i Norge.

Utbyggingen av de 13 nye områdene som inngår i regjeringens «nasjonale ramme» for vindkraftutbygging, sammen med de områder som alt er utbygd pluss de som allerede har fått konsesjon = 94 områder (inkl. de 13 som nå er sendt ut på høring), vil rasere store deler av kysten fra Telemark til og med Finnmark, og litt av innlandet. Men utbyggingen vil ikke bare skade norsk natur på en uopprettelig måte. Den vil også ha andre negative konsekvenser enn de som oftest omtales i energidebatten. Her er de viktigste.

Vindkraft i Norge bygges med store subsidier fra norske strømkunder (minst 20-30 milliarder fram til 2035). Vindkraftselskapene betaler ingen offentlige avgifter (slik vannkrafta gjør) og knapt nok skatt. Den baserer seg på at kraftprisen til husstandene i Norge skal (fler)dobles når de nye eksportkablene kommer i drift om et par år. Tyske og sveitsiske pensjonsselskaper investerer i Norge fordi de ikke tjener penger i Tyskland og Sveits (negativ rente), og fordi norske myndigheter garanterer for den økonomiske sikkerheten. Norske kommuner og staten tjener derfor svært lite på vindkrafta.

Det blir ingen reduksjon i de globale klimagassutslippene uten at Kina, USA, Russland, Saudi-Arabia, Nigeria, Iran og Norge med flere i betydelig grad reduserer sin produksjon av fossil energi. Men de store fossillandene ønsker ikke å redusere noe som helst — ikke før brønnene er tomme (om 100 år?). Og det blir ikke bedre av at alle forsøk på fangst og lagring av klimagasser fortsatt står i stampe. Produksjon av fossil energi opprettholder klimagassutslippene med nødvendighet.

Vindkraft i Norge er derfor ingen løsning på klimaspørsmålet. Slik energi er så ustabil og varierende at land som bruker mye vindkraft, må supplere vindkrafta med stabil «balansekraft». I praksis er det kun kull og gass som de fleste steder kan brukes som supplement til vindkrafta (i prinsippet også kjernekraft, men den er uaktuell av andre årsaker). I dag bruker Europa nesten 20.000 TWh, stort sett fossil energi, derav 3.500 TWh som elektrisitet. Men langt over halvparten av denne «elektrisiteten» (2.300 TWh), er fossil balansekraft lagd av kull og gass. Dersom også Europa skulle ha «full-elektrifisert» transportsektoren og deler av industrien (som Norge), måtte også den fossile «balansekrafta» økes like mye som veksten i vindkraft. Norges bidrag med fornybar kraft til Europa (bare inntil 50 TWh), blir mikroskopisk. Nærmere null i klimaeffekt er det knapt mulig å komme.

Altså: Jo mer vindkraft i Europa, jo mer balansekraft lagd av kull og gass trenger landene. Vindkraft i Norge løser ingen klimaproblemer, verken i Norge eller i Europa. Myndighetenes resonnementet bygger på illusjonen om at «grønn vekst» er mulig. Dagens vekstmodeller vil føre galt av sted, uansett hvor mye vindkraft og solkraft som produseres. Det er produksjonen av fossil energi som må reduseres. Målsettingen om å «kutte klimagassutslipp» er en blindvei og derfor en illusjon.

Det er umulig å si noe konkret om hvordan framtidige samfunn globalt sett kommer til å se ut med mindre fossil energi og uten «grønn vekst». Det eneste sikre er at produksjonen av fossil energi må reduseres i alle fossilland, om man skal unngå en global oppvarming. Utbygging av vindkraft kan ikke kompensere for bortfallet av fossil energi — det er motsatt: Mer vindkraft øker bruken av fossil energi. Det er nødvendig å droppe illusjonen om «grønn vekst».

Norges bitte lille overskudd av vannkraft vil gjøre vesentlig større nytte — også som klima- og miljøtiltak — i Norge enn ute i Europa. Det er mer fornuftig å lage norske eksportprodukter basert på norsk fornybar energi, enn å eksportere krafta til EU som råvare. All internasjonal statistikk viser dessuten at norsk fornybar kraft ikke reduserer EUs klimagassutslipp, men kommer på toppen av den fossile energien — som også øker. Det er derfor mulig å oppfatte norsk kraftkrevende industri som et klimatiltak: Dersom Norge hadde droppet smelteverkene og aluminiumsproduksjonen, ville produksjonen blitt overtatt av land som ville basert produksjonen kun på fossil energi.

Norge har et gjennomsnittlig et årlig kraftoverskudd på ca. 10 TWh fornybar energi. Vi kan forholdsvis enkelt — og uten store naturskader — skaffe mye ny alternativ fornybar energi ved å oppgradere eldre kraftverk og gjennom energieffektivisering. Vi har sett mange overdrivelser for hva en «full-elektrifisering» av Norge vil kreve. Et realistisk tall vil være i underkant av 20 TWh. Myndighetene burde derfor overveie å se på alternativer til vindkraft.