Vårt liberale demokrati verner om mindretallet

KRONIKK

MÅL: – I valgkampen før siste stortingsvalg var Erna Solberg krystallklar på at hvis hun fikk fortsette som statsminister ville hun arbeide for å få en regjering sammensatt av de fire borgelige partiene Høyre, Frp, KrF og Venstre, skriver Bjørnar Barbogen. Fra venstre på bildet landbruks- og matminister Olaug V. Bollestad (KrF), finansminister Siv Jensen (Frp), statsminister Erna Solberg (H) og kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande (V).  Foto: Stian Lysberg Solum, NTB Scanpix

Politiske partier som ikke streber etter politisk makt, svikter vårt demokrati

Bjørnar Barbogen
debatt

I en valgkamp som nå begynner å hardne skikkelig til, spesielt i Nord-Norge, kan det være på sin plass å løfte blikket et øyeblikk, og å trekke fram det som mest av alt har kjennetegnet vårt svært vellykkede norske demokrati i flere årtier: Toleransen og kompromissviljen.

Statsministerens «Solbergske parlamentarisme» er et kjent (og til dels utskjelt) begrep. Høyres og Frps støtte til Venstre i spørsmålet om avvikling av pelsdyrnæringen og frieriet til KrF i abortsaken er andre eksempler. Regionsreformen, som jo både Høyre og Frp egentlig er i mot (de ønsker å fjerne fylkene og i stedet bygge færre, men større kommuner), er et tredje. Og det finnes en rekke andre, som for eksempel politireformen, spesialhelsetjenesten, endringer i universitetsstrukturer og endringer i Forsvaret, for å nevne noen.

I tillegg ser vi at også det andre seriøse styringspartiet i Norge, Arbeiderpartiet, ofte blir sterkt kritisert for å inngå kompromisser med både den øvrige venstresiden og med den sittende regjering. Basert på denne utviste toleransen og på den store kompromissviljen blir ledelsen i både Høyre og Ap av mange beskylt for å være maktsyk og for å sette demokratiet vårt i fare, pluss flere andre ganske grove karakteristikker. Og de groveste ser vi, som vanlig, i kommentarfeltene.

Vår form for demokrati bygger på tillit. Tillit til at de aller fleste av våre politikere handler ut fra et ektefølt ønske om å gjøre Norge og verden til et stadig bedre sted å leve. Dette er fullt forenelig med harde debatter om hvordan dette best skal gjøres. Gode debatter synliggjør forskjeller. Det de mest seriøse styringspartiene, Høyre og Ap, i virkeligheten streber etter med sin toleranse og kompromissvilje, kan derfor ikke karakteriseres som maktsyke.

Gjennom nødvendige kompromisser forsøker begge å få gjennomført så mye som mulig av egen politikk. Og ved et utstrakt samarbeide med partier som har en mindre velgermasse bak seg, slår de samtidig et vern rundt et av de mest grunnleggende verdiene i vårt liberale demokrati, nemlig ivaretakelse av mindretallets interesser.

I valgkampen før siste stortingsvalg var Erna Solberg krystallklar på at hvis hun fikk fortsette som statsminister ville hun arbeide for å få en regjering sammensatt av de fire borgelige partiene Høyre, Frp, KrF og Venstre. På blant annet dette grunnlaget fikk de borgelige partiene flertallet, og Erna har holdt løftet sitt. Når Erna Solberg beskyldes for å være maktglad, gjør hun ikke noe annet enn å utøve sin demokratiske plikt, i tråd med resultatet fra siste stortingsvalg. På samme måte er opposisjonen pliktig til å være en kraftig og reell opposisjon, og som hele tiden er ute etter politisk makt. Politiske partier som ikke streber etter politisk makt, svikter vårt demokrati.

Men til tross for at det er flertallet som til syvende og sist bestemmer i alle former for demokrati, er vern om mindretallets synspunkter selve kjernen i vårt liberale demokrati. Mindretallet skal innrømmes rettigheter og gjennomslag for synspunkter som ikke skal kunne overkjøres av folkeflertallet. For best mulig å kunne ivareta også mindretallet er vårt valgsystem konstruert slik at færrest mulig stemmer skal være bortkastet. Systemet er balansert på en slik måte at vi har tilstrekkelig mange partier representert både på stortinget og i kommunestyrene, slik at mindretallets synspunkter er representert. Men ikke så mange at storting og kommunestyrer har liten gjennomføringsevne. Det betyr at også de minste partiene kan få innflytelse, enten som parter i et formalisert samarbeide, eller som deltakere i kommiteer.

Representasjonen gir muligheter for innflytelse, men selve innflytelsen sikres gjennom det vi kan kalle «en demokratisk kultur»: Flertallet legger bånd på seg og forsøker så langt det er mulig å inngå kompromisser. Dette er oljen i vårt demokratiske system: Den motvirker skadelig polarisering, smører samarbeidet, ansvarliggjør og bygger tillit. Den grunnleggende ideen er at beslutningene som fattes dermed både blir mer robuste og mer riktige, selv om dette slett ikke alltid blir resultatet. Dette at også de minste partiene noen ganger kan få stor innflytelse er for mange et paradoks, men er avgjørende viktig i et godt fungerende, demokratisk system. Demokrati er så absolutt ikke det samme som majoritetsdiktatur!

I dag ser vi at denne gode «demokratiske kulturen» slår sprekker over store deler av vår vestlige verden. Spesielt godt synlig er det i USA hvor demokratene og republikanerne nå ser ut til å leve i to helt forskjellige verdener, godt anført av USAs president. Og helt uten evnen til å skape de gode kompromissene. Og dermed også svekket i den viktige oppgaven de har når det gjelder å verne om det amerikanske demokratiet. Slik USAs grunnleggere så omstendelig bygde inn i USAs demokratiske institusjoner. Dette er svært godt beskrevet i boken «How democracies die», utgitt av statsviterne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt i 2019.

I Storbritannia, verdens eldste parlamentariske demokrati, har polariseringen skapt en situasjon hvor parlamentet er uten både evne og vilje til å finne de kompromissene som er nødvendig for å gjennomføre Brexit på en måte som tjener landet best.

Også i vårt eget land ser vi at de partiene som er talerør for «de gode kompromissene», spesielt Høyre og Arbeiderpartiet, stadig mister tilslutning. I en stadig mer kompleks verden søker mange mennesker de enkle løsningene. Krisemaksimeringen som utmales av spesielt Senterpartiet og Rødt, gir en forenklet illusjon av forståelse. Og de gir omtrent ingen oppskrift på løsninger. En type forståelse som i sin natur legger til rette for at hvert individ finner sine egne, ganske enkle løsninger. Dette virker polariserende, og det er farlig for vårt liberale demokrati.

I det paradokset det jo er, at pelsdyrnæringen er besluttet nedlagt, har Stortinget slått ring om to av de mest grunnleggende prinsippene i vårt liberale demokrati: Etablere og beholde en regjering i tråd med folkeviljen fra siste stortingsvalg og imøtekommelse av mindretallets synspunkter. La oss håpe at høstens valg vil gi oss mange kommunestyrer med et like prinsippielt klarsyn.