Nord-Norgebanen — 72 år etter....

Tilbake til start

KRONIKK

AVGJØRENDE: – Det avgjørende for neste stortingsvalg er hvordan partiene stiller seg til bygging av Nord-Norgebanen. Lokalvalget er like om hjørnet, og mange lokale politikere — og noen få sentrale — har etterhvert innsett at Nord-Norgebanen må bygges, skriver Hilde Sagland.   Foto: Gorm Kallestad, NTB/Scanpi

Men i 2021 har de sjansen til å rette opp gammel urett

Hilde Sagland
debatt

Hilde Sagland  Foto: Amund Hansen

«Det synes nå tydelig at en må stå foran helt avgjørende beslutninger fra de bevilgende myndigheters side om oppfyllelsen av det gamle og økende aktuelle krav om jernbane. En er kommet så langt at alle innser at spørsmålets snarlige løsning bokstavlig talt betyr en erobring av landet både nasjonalt og økonomisk, et uavviselig folkekrav. Det er nå slutt med kolonisynet. Rikssynet har gjennom mange nederlag seiret. Lengselen og kravet fra folket i de nordlige landsdeler om å føle seg opptatt i den felles samlede folkefamilie, ikke bare som en fjern slektning, har seiret i sinnene også sydpå.» (Kilde: Stambanen gjennom Nord-Norge. Utgitt i 1949.)

I lesende/skrivende stund er det direkte ubehagelig å innse at på denne dagen er det 72 år siden disse orda blei nedtegna etter ei jernbanebefaring gjennom Troms. Under avslutningsmiddagen i Tromsø 29. juli 1947 uttalte direktør Sundt fra NSB at det skulle være jernbane i disse strøkene om noe sted overhode. «Jernbanen må samarbeide med de andre kommunikasjonene slik at de kan utfylle hverandre. Dette er noe en innser idag,» sa direktøren.

Det blir ingen jernbane av å dukke ned i historien — sant nok. Men etter offentliggjøringen av Jernbanedirektoratets 2019-utredning med påfølgende sterke reaksjoner i nordnorske medier, presser spørsmålene seg fram:

Er det mulig å avvise et sterkt folkekrav i tiårvis uten store negative konsekvenser?

Har egentlig rikssynet «seiret i sinnene også sydpå»? Eller gjelder fortsatt kolonisynet?

Og innser en virkelig idag — også her nord — at en sømløs kommunikasjon mellom bane, sjø og vei ikke er et enten/eller, men et både/og?

I Harstad Tidende 23. juli og i Fremover dagen etter skriver Åsunn Lyngedal, stortingsrepresentant for Ap, at Nord-Norge ikke får sin andel av investeringer til vei og bane idag. Så rykker Jonny Finstad, stortingsrepresentant for Høyre, ut i samme aviser 25. juli og sier at Lyngedal tar feil siden investeringene til samferdsel har økt i deres regjeringstid. Ifølge Fremover 29. juli er Lyngedal uenig i det.

Men begge bedyrer at de vil det aller beste for Nord-Norges framtid. Lyngedal kommer med et forsiktig «kanskje skal vi bygge Nord-Norgebanen, men først av alt lage en strategi.» Finstad definerer hva som trengs for å skape framtidas velferdssamfunn også i Nord-Norge: Forbedre samferdselen — som minsker avstandene — som reduserer reisetid — som igjen skaper attraktivitet og nye jobber, bosetting og velferd for innbyggerne. Dette er en ganske presis beskrivelse av hvorfor det bygges jernbane rundt om i verden. Men begge unngår å fronte sitt klare syn på videreføring av Nord-Norgebanen.

Og det er nettopp det vi velgere vil vite.

Det avgjørende for neste stortingsvalg er hvordan partiene stiller seg til bygging av Nord-Norgebanen. Lokalvalget er like om hjørnet, og mange lokale politikere — og noen få sentrale — har etterhvert innsett at Nord-Norgebanen må bygges. Men lokalpolitisk engasjement har hittil fått liten uttelling på landsmøtene. Derfor gjenstår en svær jobb med å få Nord-Norgebanen inn på alle nasjonale partiprogram i denne tverrpolitiske viktige saken.

Og det haster! For i 2021 skal Stortinget vedta hvilke prosjekt som skal inn i ny rullering av Nasjonal Transportplan for 2022-2033. Derfor blir landsmøtene i 2020 og 2021 avgjørende for Nord-Norgebanens skjebne, og dermed for Nord-Norges og heile Norges framtid.

Nåværende stortingspolitikere er for unge til å ha ansvar for det katastrofale stortingsvedtaket i 1994 da videreføring av jernbanebygging nord for Fauske blei nedstemt. Men i 2021 har de sjansen til å rette opp gammel urett. Hvordan det ansvaret blir forvalta — om de tar hensyn til «det aktuelle og uavviselige folkekrav» eller ei — vil skrive seg inn i historien til deres heder eller skam.