Senja kommune — en kunst-politisk blindsone?

KVALITET: - Joda, det finnes et kulturliv. Kulturhuset Finnsnes tilbyr et program av høy kvalitet, skriver Ina Gravem Johansen. Her fra en konsert med Tove Karoline Knutsen under Finnsnes i Fest.   Foto: Trond Sandnes

Lytt til innspillene og lær av kulturnaboene Harstad og Tromsø

debatt

Senja kommune er snart et faktum. Den nye kommunen blir en oase av vill og vakker natur. Men interesserer du deg for profesjonell kunst, kan du like godt følge med hurtigbåten til en av nabobyene.

Slik er det i dag. Finnsnes er en kulturell blindsone blant byer i nord med høy kulturell identitet. I de fire kommunene Lenvik, Berg, Torsken og Tranøy, som blir sammenslått til Senja kommune fra årsskiftet, finnes ikke ett eneste galleri for profesjonell kunst. Verdien av en profesjonell kunstscene mangler politisk anerkjennelse. Vil etableringen av Senja kommune kunne markere en kulturpolitisk bedring?

Kulturkraft Senja, som undertegnede er engasjert i, har samlet kompetanse og engasjement som jobber mot en reell satsning på kulturpolitikk i Senja kommune.

I Harstad høster Festspillene i Nord-Norge nasjonal og internasjonal anerkjennelse for å løfte kulturell kvalitet fra nordregionen, samt stimulere nyproduksjoner innen varierte kunstsjangre. Festspillene inspirerer et bredt kulturfelt, samtidig drysser arrangementet stolthet over hele Harstad.

Tromsø huser Norges nordligste kunstakademi. Galleriene ligger også tett i Ishavsbyen, med Nordnorsk Kunstmuseum i bresjen som gjennom høy kompetanse og tydelig fokus lykkes i å sette en nasjonal kunstpolitisk agenda, samt trigge fortryllende kunstdebatter med høy temperatur.

Bodø jobber målrettet mot status som Europeisk Kulturhovedstad. Selv Longyearbyen tilbyr flere fantastiske gallerier, helt på grensen mot Nordpolen.

Den kunstneriske stoltheten og identiteten er generelt høy i nord, men nærmest ikkeeksisterende i det som snart blir Senja kommune.

Joda, det finnes et kulturliv. Kulturhuset Finnsnes tilbyr et program av høy kvalitet. Det finnes flere kor og stadig dukker nye festivaler opp. Men kulturskoletilbudet dekker langt fra etterspørselen og innen det profesjonelle feltet av estetisk kunst mangler både arenaer, politiske ambisjoner og kunnskap.

Det har etablert seg en politisk holdning om at kunst og kultur er et slags overskuddsprosjekt som ikke skal prioriteres før alle andre poster er dekket. Elefanten i rommet er at den profesjonelle kunst-og kulturkompetansen mangler hos politikere og kommuneledelse. Kunst er egentlig ikke viktig.

Det er til en viss grad forståelig siden regionen mangler utdanningsinstitusjoner innen estetiske og musikalske uttrykk på universitetsnivå. Da kommer ikke det fagmiljøet flytende på ei fjøl, som integrerer kunstfaget som en naturlig del av samfunnet. Men det betyr ikke at regionen mangler kompetanse. Profesjonelle kunstnere og kunsthåndverkere har lenge forsøkt melde behov. På privat initiativ og dugnad har man drevet profesjonelt galleri og dermed vist at kvaliteten og kompetansen finnes. Men det politiske miljøet har ikke latt seg engasjere slik at initiativet kunne blitt et permanent galleri. En kunstinstitusjon kan ikke driftes av lidenskap alene.

Den manglende interessen fra regionens politikere til å drifte et galleri, kulminerer i den midt sagt pinlige holdningen om at profesjonelle kunstnere burde jobbe gratis.

De fleste vil kjenne et sterkt ubehag ved å spørre en snekker om vedkommende kan legge gulv gratis for deg. Men slike forespørsler helt vanlige til kunstnere og musikere. Det er pinlig og fullstendig uholdbart, spesielt siden det er en myte at kunstnere surfer gjennom livet på fete stipender. Norske profesjonelle kunstnere er blant lavtlønnsyrkene, til tross for gjennomsnittlig lengre arbeidsuker.

Hva kunst betyr for den enkelte kan tydelig ses når livet slår til med store bølgedaler. Noen søker trøst hos et variert utvalg guder, andre hos filosofene eller naturen. Men de aller fleste søker også lindring eller gjenklang i musikk og lyrikk, eller i visuell kunst, når språket blir utilstrekkelig.

Estetikken reflekterer opplevelser, identitet og utfordrer oss på en umiddelbar måte. Kunst er viktig i menneskers liv, og gir meningsfulle arbeidsplasser. Men la oss kalle en spade for en spade: Regionen som snart blir Senja kommune er ikke et attraktivt arbeidsmarked for profesjonelle kunstnere, eller som rekrutteringsarena til kunstfagene.

Det er ikke bare Midt-Troms som lider under en systematisk nedprioritering av estetikk. De praktisk-estetiske fagene i skolen har i lang tid vært nedprioritert. Dette jobbes det nå med å snu, da forskning fremhever viktigheten av disse fagene.

Pedagog, lege og hjerneforsker Kjeld Fredens sier i sin bok «Læring — et samspill mellom kropp, hjerne og omverden» at det er en alvorlig feil å nedprioritere kunstfagene, og samtidig devaluere estetikkens rolle i samfunnet. Mennesket lærer gjennom kroppslige erfaringer, det å utvikle seg gjennom kunstuttrykk gjør oss til kompetente, løsningsorienterte og sensitive folk. Mennesket trenger kunst, slår Fredens fast.

For at en bedring skal skje må lokalpolitikerne først anerkjenne at det mangler kulturpolitisk kompetanse i regionen. Lytt til innspillene og lær av kulturnaboene Harstad og Tromsø. Så må de politiske partiene i kommende valgkamp vise konkret pengesatsning til stillinger og arenaer for profesjonell kunst. Et galleri bør være et første, og selvsagt minimum for Senja kommune å drifte. Generelt må det satses på betalte stillinger og oppdrag for kunstnere.

Bare en tydelig politisk prioritering vil gjøre Senja kommune til noe mer enn en kulturpolitisk blindsone i nord.