På tide å våkne

NORD-NORGE BANEN: – De politiske miljøene i Finnmark, Troms og Nordland blir aldri enige om å kreve NNB, skriver Eivind Sivertsen. Dette bildet er fra Ofotbanen.  Foto: Stian Jakobsen

debatt

I artikler i media gjennom de to-tre siste årene, har dette spørsmålet vært tatt opp flere ganger: Hva må til - politisk og opinionsmessig - for å få gjennomslag for Nord-Norgebanen (NNB). Dette dreier seg stort sett om befolkningsmessig, næringslivsmessig og politisk enighet i nord. I tillegg blir også lobbypåvirkning overfor vår nasjonalforsamling foreslått, noe som - bortsett fra å være lite etisk - også er utenfor økonomisk rekkevidde.

Disse oppslagene har som regel en viss sannhetsgehalt, men gir samtidig en oppskrift skribentene vet aldri får gjennomslag. Pengesluk i sør trenger verken 80% enighet i befolkningen - som vi har i nord - eller full enighet politisk. Tilstrekkelig politisk enighet synes å bli besørget ved at toppledelsen i partiene er enige. Da følger fotfolket etter.

Det er helt riktig at samstemmighet fra nord burde vært en selvfølge. Samtidig vet vi så altfor godt at denne samstemmigheten mangler, og aldri kan komme. Jeg vil begrunne dette så godt jeg kan.

De politiske miljøene i Finnmark, Troms og Nordland blir aldri enige om å kreve NNB.

Finnmark sier: «Vi får ingen bane så lenge noen av oss lever, likevel. Hvorfor skulle vi da bry oss?». Men dette har nok også bakgrunn i følgende: Mens APs samferdselsminister 1971-72, Reiulf Steen, sa at Finnmark selvsagt burde ha både vei og jernbane, uttalte Ronald Bye - også samferdselsminister fra AP årene 1979-81 - at skulle Finnmark få bane, skulle de bare glemme å få veier. Dette skremte finnmarkingene tilstrekkelig for minst én generasjon.

Troms har tydelig en sterk tilknytning til nei-kreftene i Oslo og omegn. Politikerne sier ikke direkte nei, av hensyn til velgerne som i meget stort flertall ønsker bane, men nei-kreftene bruker avledningsmanøvre for alt det disse er verd. Finlandsbaner (som vil gi laber nytteverdi for oss uten stambanen) er for eksempel en del av dette.

Nordland har sine sterke Narvik- og Bodø-miljøer, som har mottoet: «Vi har jernbane. Vi ønsker ikke noe som ødelegger vår eksklusivitet, og som vi kanskje ikke tjener så mye mer på, heller». Begge byer hegner om sine omlastingsbedrifter. Bodø håper igjen på ny skipstrafikk. Narvik tror at å være jernbaneknutepunkt er mindre attraktivt enn å være endestasjon.

Så har vi næringslivet. Store deler i nord eies av sørnorske eller utenlandske interesser. For disse - som for en stor del av det politiske liv - er konklusjonen med liten tvil: «En Nord-Norgebane øker risikoen for at Nord-Norges kolonistatus blir fjernet. Dette kan bli til skade for oss, og går i motsatt retning av det vi har arbeidet for, ikke minst ved å bremse den befolkningsnedgangen vi ønsker. Vi vil ikke ha noen bane!».

De som vurderer beredskapen mener - etter hva man ser - at det i en krise- eller krigssituasjon vil skje så mye at vi likevel risikerer å bli avsondret fra resten av landet. Egentlig adopterer de konklusjonen til kjerringa i eventyret, da hun sa til hesten: «Drar du ikke den, så drar du ikke den heller». Til slutt var sleden tom.

Langt på vei de eneste som hittil har sett nytte i NNB, har vært folk flest, noen ledere med framsyn ut over nesens rekkevidde og Forsvaret. Men Forsvaret skal tydelig nok ut av Nord-Norge etterhvert, noe lederne av begge tenkbare regjeringsalternativer synes å støtte.

At Nordøstpassasjen (Northern Sea Route - NSR) kan bli åpnet for alminnelig trafikk mellom Atlanteren og Stillehavet, og at åpningen er markert - ikke av den gamle sjøfartsnasjonen Norge, men av et dansk rederi - affiserer tydeligvis ikke noen, verken i nord eller sør. Godstrafikken på jernbane fra/til Europa burde gå på norske skinner Kirkenes-Narvik-(Sverige-Kontinentet), og for en del videre sør gjennom Norge. Dette vil kunne generere milliardinntekter for norsk jernbane, og gjøre klimapåvirkningen enda mindre, men nevnes knapt verken i nord eller sør.

Vil anbefale to glimrende artikler som på hvert sitt vis berører saken om jernbane i nord.

Den ene skrevet av ordføreren i Karlsøy, Mona Pedersen, i Nordnorsk Debatt 10. mai i år. Den heter - og dreier seg om - «Når alt skal legges ned». Artiklen peker på de anstrengelser som gjøres fra såkalt sentralt hold, for å gjøre distriktene - de som sørger for at Norge snurrer og går - mest mulig ubeboelig.

Den andre er Linda Vaeng Sæbbes artikkel på Nord 24 av 11. nov 2018: «Dette er historien om Nord-Norge som media og historiebøker fortier». Denne gjelder foredraget til Gudmund Hernes på Agenda Nord-Norge i 2017. Han snudde der sør-Norges oppfatning av Nord-Norge på hodet, en bedrift som er tiet ihjel. Artikkelen nevner ikke ordet jernbane en eneste gang, men kan leses - enten forfatteren ønsker det, eller ikke - som en eneste lang oppfordring: «Bygg Nord-Norgebanen!».

Men hvorfor i alle dager skal vi egentlig bygge en jernbane som stort sett bare kan gi følgende konsekvenser:

  • Større likestilling nord-sør.
  • Sterk økning av turisttrafikken, spesielt i nord.
  • Sterk reduksjon av veislitasjen i nord, og mindre livsfare på veiene.
  • Langt mer komfortabel og rimelig persontransport over lengre strekninger.
  • (Flyreiser blir etterhvert de rikes privilegium).
  • Billigere varer i nord, og større muligheter for næringsdrivende her.
  • Økning av bosettingen i nord.
  • Stort samfunnsøkonomisk overskudd for landet. (Glem tendensiøse utredninger).
  • Stor klimaforbedringseffekt.

De 6 første punktene refererer til forbedringer og positive effekter som først og fremst slår ut i Nord-Norge. Nest siste dekker hele landet, og siste punkt har global betydning.

Men Nord-Norgebanen synes så klart å være tvert imot det noen av våre ledende politikere ønsker. Dette betyr at de to siste punktene aldri vil gi utbytte nok til å overstyre politikernes utrettelige arbeid for et nedbygd Nord-Norge. I våre øyne en elsket landsdel, til tross for våre sporadiske sukk: « - - gjev eg var i eit varmare land». I deres øyne et område som skal endres fra et bebodd og kjært hjemland, til et ressursuttak. Med bosettingen borte, kvitter de seg med all motstand mot alt av uakseptable disposisjoner. Skal dette få skje uten protester fra våre egne folkevalgte? Og valgte vi dem for å motarbeide flertallets ønsker og behov?