En skam for rettsstaten Norge:

Regjeringen snur ryggen til IS-barna

SKAM: - Skal vi la dem dø i en flyktningeleir bare for at vi skal vise verden at vi tar avstand fra IS og IS sine gjerninger? spør Ole Henriksen. Her fra flyktningeleiren Al-Hol i Hassakeh-provinsen i Syria.  Foto: Maya Alleruzzo

De mest uskyldige bukker under først

Ole Henriksen

SKRIBENT: Ole Henriksen.  Foto: Privat

debatt

I dag går diskusjonen i store bølger om hva vi skal gjøre med IS-barna, der en eller begge foreldrene har norsk statsborgerskap. Slik det ser ut i dag så vil vår regjering snu ryggen til disse barna. Om dette er for å ta avstand fra foreldrenes valg, kommer ikke klart frem, men er nærliggende å tro.

En plass står det skrevet noe slikt, «...fedrenes misgjerninger skal straffes inntil fjerde ledd». I Norge har vi fått likestilling mellom kjønnene, og da må en påregne at også mødrenes misgjerninger vil straffes inntil samme ledd? Vitterlig har vi statsledere som er kvinner og som sitter i avgjørende posisjoner.

Vår historie og evnen til å tilgi våre medmenneskers gale livsvalg er langt fra et glansbilde. På dette området er vår egen historie ikke noe lysende eksempel. I ettertid ser vi at galskapen rammer som en boomerang. Vi lever i en verden der de fleste ikke vet hva fattigdom er, om vi måler alt i gods og gull, men vår største rikdom er våre barn. Det å få se barn, barnebarn og oldebarn vokse opp, er en større rikdom enn millioner på en konto.

En bestefar og oldefar hadde en gang tatt avstand fra den han mente ikke var en god nok svigerdatter og livsledsager til sin sønn. Resultatet var at han ikke fikk se sitt barnebarn vokse opp. Han fikk ikke gleden av å se sine oldebarns første leveår. En eneste gang fik han se sitt barnebarn og sine to oldebarn, da de besøkte han på en institusjon, kort tid før han døde.

Alle barn har rett til sin biologiske familie i alle ledd, så lenge slektens gang lever. For denne mannen var det nok uten tvil blandede følelser da han mottok besøk av barnebarn og oldebarn. Gleden med å se sin slekts tilblivelse var stor, sorgen for et galt veivalg var nok større.

Hvilken rett har vi til å heve oss over andre menneskers følelser? Etter siste verdenskrig var det mange som tok nevnte veivalg for sine. Om det var for å vise en nabo eller ei bygd sin nasjonale stolthet og avstand fra nazismen vites ikke. Jenter som hadde hatt et forhold til en tysk soldat, ble snauklipt og kalt for tyskertøs. Barna som hadde en tysk far og som ble igjen i Norge ble kalt for tyskerunger. En utstrakt tittel som ble brukt av både lærere og medelever. Om foreldre noengang tenkte på konsekvensene for sine døtre og barnebarn da de ble deportert til et utbombet Tyskland umiddelbart etter krigens slutt, får vi aldri vite. Om det var dårlig i Norge etter freden, så var det ti ganger verre i Tyskland.

Det har vært skrevet flere bøker om rettsoppgjøret etter krigen, om hvem som ble straffet og om hvem som ikke skulle ha blitt straffet, og om den privatrettslige dom og fordømmelse. Så dette skal jeg la ligge. En kjensgjerning er at alle som nå har oppnådd skjels år og alder har opplevd krigen. Hvor mange norske barn opplevde ikke bombing? Kirkenes var den byen som fikk mest bombeslipp pr innbygger i Europa.

Og hva med bombingen av Narvik, for ikke å nevne at på havna i Narvik ble et av de største sjøslagene under krigen utført. Hva med folket og hva med barna som opplevde dette? Det ble folk av dem også, det ble folk som tok avstand fra krig og krigens gjerninger. Et lysende eksempel var Bjørnulf Kristoffersen (Finnsnes) som vokste opp under bomberegnet av Kirkenes, som i voksen alder var med på å stifte organisasjonen «Nei til atomvåpen».

Hva med IS-barna? Vår eget kjøtt og blod, disse barna har i likhet med oss alle andre, ikke fått velge sine foreldre. Skal vi la dem dø i en flyktningeleir bare for at vi skal vise verden at vi tar avstand fra IS og IS sine gjerninger? Det er en skam for rettstaten Norge som ikke greier å ta vare på egne forbrytere i utlendighet, med å få dem til Norge for en rettferdig og rettslig avgjørelse, slik at uskyldige barn kan bli tatt vare på.

I Norge er det ikke i våre rettsprinsipper anledning til å utføre en dødsdom. Det som skjer i flyktningeleirene er i realiteten en godkjenning og innførsel av dødsdom, bare at den ikke blir fullbyrdet i Norge. De mest uskyldige bukker under først.