«Hvil i fred, Senjatrollet!»

ARR: - Jeg er helt enig i at Senjatrollet har i løpet av årene fått en så markant posisjon i lokalsamfunnet, at branntomta blir for alltid å virke som et arr på regionen, skriver Beate Kvammen.   Foto: Carina Hansen

Senjatrollet har aldri vært vakrere enn det det er nå, der det skinner i sin glans fra våre minner

Beate Kvammen
debatt

Det var med forferdelse et helt lokalsamfunn delte nyheten om at Senjatrollet var blitt flammenes rov torsdag 28. mars. Det ble delt på bilder og videoer av trollet i sosiale medier og i aviser og på nettsider. Og sågar internasjonale medier meldte om saken via sine sider og kanaler. En nedbrent ruin der bare skjelettet av attraksjonen var igjen å skue. Vi var forferdet.

Se samleside om brannen i Senjatrollet

Og Folkebladet trykte en kommentarartikkel med mye historisk informasjon om trollet. Helt fra den trange fødselen til debatten om utseendet på trollet. Om vielsen til Senjatrollet og trollkjærringa. Det blir beskrevet at Senjatrollet ville fått en fremtredende posisjon i nye Senja kommune. Lederen avsluttes med følgende kommentar: «Kjære Leif Rubach, bygg Senjatrollet opp igjen!» Jeg ble forferdet.

Å komme med en slik kommentar i denne stunden, står for meg som å si til et par som har mistet sitt barn «dere kan alltids få et nytt barn». Jeg sier «la Senjatrollet få hvile i fred» Jeg sier «la oss få tid å minnes». Det er en tid for gjenoppbygging, men det er også en tid for å minnes. Og minnestunden er i gang i mediene.

Jeg er helt enig i at Senjatrollet har i løpet av årene fått en så markant posisjon i lokalsamfunnet, at branntomta blir for alltid å virke som et arr på regionen. Så mange mennesker har gode minner knyttet opp til sine besøk på trollet. Og jeg legger merke til at det raser inn med meldinger til Siw og Leif med gode ønsker. Nettet er fullpakket av historier om barnehager og skoler som har tatt opp brannen som tema med barna. Lærere har brukt all sin pedagogiske kunnskap for å veilede barn som har store spørsmål, og behov for å forstå at Senjatrollet ikke er mer.

Foreldre har lastet opp sine egne barns hilsninger til trollet og dets mor og far. Enda flere har delt sine personlige historier om gode stunder på trollet, på alle sosiale medier jeg kjenner til. Det er rørende lesning og stort engasjement. Ikke bare rundt sorgen og nyheten om trollbrannen, men også ekte bekymring og omsorg for Siw og Leif Rubach som har «mistet sitt barn»

Å forestille seg alle de tunge følelser Siw og Leif har nå er en umulig oppgave, men vi føler med dem likevel. Tanken på alle planene som ble lagt for så mange år siden før trollets grunnmur ble støpt. Alle timene som gikk med på å reise bygget. Stiftelsen av trolltinget og trollshowet med barna kan vi alle huske. Men bildene av tinget er nå aske, og scenen er brent ned. Og alle de mange småtrollene som ble lagd med kjærlighet og omhu, huskes kun i navnet og kan ikke sees mer.

Hver en genser som ble strikket til dem og hver en trollhale som var flettet, er borte. Skatten i hulen er brent ned, og stengene i fengselet er smeltet. Hele biblioteket og ikke minst kunstverkene malt av Leif selv, er tapt. Og trolltronen er vekk for alltid. Smokkeveggen med sutter og hilsninger fra barn over det ganske land, vil ingen få mulighet å se mer. Dette er så ufattelig trist å tenke på.

Men i sorgen over tapet minnes vi. Vi minnes våre barn som har lekt i trollparken og sunget med i trollshowet. Og noen av oss har selv lekt der ute på Finnsæter. Vi minnes de gangene vi har kost oss med kaffe på terrassen utenfor Huldreheimen. Vi minnes at Siw og Leif alltid tok seg tid til å slå av en prat når vi var innom.

Og jeg opplever at vi ikke bare støtter Siw og Leif i denne sorgen, men vi støtter hverandre også. De minnene vi deler blir godt tatt imot og bevart som en skatt i hjertet. Senjatrollet har aldri vært vakrere enn det det er nå, der det skinner i sin glans fra våre minner.

Hvil i fred Senjatrollet, du vil bli dypt savnet. Og mens jeg kikker på ruinene av Senjatrollet tenker jeg på et dikt av Nils-Aslak Valkeapää.

«Og når alt er forbi høres ingenting lenger. Ingenting. Og det høres».