«Klima-absurditeter og ung avmakt»

UKLOKSKAP: - Det planlagte inngrepet ved Svartisen oser av negativ symbolikk. Isbreene bærer i seg den kanskje sterkeste fortellingen om menneskelig uklokskap i klimasaken, skriver Tom Tiller.  Foto: Frank R. Roksøy

Ung gryende optimisme rammes kontinuerlig av dramatisk negative nyheter

debatt

Forskerklassen ved Kongsbakken videregående skole i Tromsø viste for noen uker siden fram resultatene av et stort tverrfaglig bærekraftprosjekt. Imponerende faglig arbeid av både elever og lærere! De mange gruppeframleggende oste av optimisme, pågangsmot og framtidstro!

Som bestefar til en av disse elevene slo det meg at kanskje enda viktigere enn de nye fagkunnskapene elevene hadde tilegnet seg gjennom dette arbeidet, var den varige effekten av å ha erfart at man selv, som ung medborger, kan påvirke miljø- og klimautviklingen gjennom de små, daglige tiltakene. Slike erfaringer gir nytt mot og stimulerer lærings- og tiltakslyst. Og kanskje viktigst av alt: De innforlivede erfaringene fra godt planlagte og gjennomførte prosjekter hindrer avmaktfølelse over det som nå skjer, her nord i landet og i verden ellers.

For tiden domineres det nordnorske mediabildet av nyhetene om svært negative og kontroversielle næringstiltak og planer. «Hinsides all fornuft, skrev Une Bastholm i Nordlys 1. mars om Svartisen-saken. Det er ikke så vanskelig å si seg enig med henne i denne saken. «Hinsides all fornuft» er ille i seg selv i den pågående klimadiskusjonen, men forverres ytterligere av at ufornuften påvirker den sensitive balansen mellom menneskers følelse av makt og avmakt. Og størst potensiell skadevirkning har denne type absurditeter for de unge.

Nussir, cruiseskip, Svartisen... Høyst tvilsomme kobbergruveprosjekter, utrolige ordførerinitiativer for miljøskadelig cruisetrafikk i nordnorske fjorder! Og nå, sist ute i denne absurde tiltaksrekken: Svaice AS; den mest bisarre forretningside så langt. Det meste er tydeligvis nord — også i den negative betydning av Rolf Jacobsens kjente utsagn.

Sterke argumenter for og imot disse og andre nedbrytende ideer og tiltak har rimeligvis fått stor plass i den offentlige diskursen. Men det er ett aspekt som underkommuniseres; den farlige påvirkning alt dette viraket har på de unges mot og vilje til å ta et tak for et bærekraftig samfunn.

Det blir ekstra skremmende når de overmette blant oss glefser i seg fra kadaveret. Det planlagte inngrepet ved Svartisen oser av negativ symbolikk. Isbreene bærer i seg den kanskje sterkeste fortellingen om menneskelig uklokskap i klimasaken. Det kan ikke bli stort verre enn dette; at søkkrike og velfødde mennesker rundt om på kloden får fossilbefengt helikopter- og flystøttet transport til sine sosiale evenementer, og kan nedkjøle sine edle ganer med titusenårsgamle småbiter fra en døende isbre, velsignet av fylkesmann og andre maktfolk i nord. Rett og slett ikke til å tro!

Slike nyheter bidrar til å vekke sovende apokalytiske emosjoner, med avmakt som farlig følgesvenn. Det verste er viss våre ungdommer mister troen og motet på at de nå, og i framtiden, kan gjøre en positiv forskjell. Ung gryende optimisme rammes kontinuerlig av dramatisk negative nyheter. Vakker retorikk fra produsentene av destruktive ideer, forsterker bare ubehaget. Også de unge, ja kanskje først og fremst de, aner og spaner på realitetene bak de retoriske grepene.

Nelson Mandela har sagt at utdanning er det viktigste våpenet til å forandre verden. Det er kloke og viktige ord. Men kunnskap, uten korresponderende erfaring og konkrete handlingsalternativer, kan også være subversiv ved at den sporer av — fra makt til avmakt. Myndiggjøring av unge mennesker, der de kan oppleve seg selv som del av løsningene, er veien å gå, noe som 45 norske folkehøgskoler praktiserte med stor suksess i et treårig bærekraftprosjekt (2014-2018). Dette gir håp og tro for framtiden, selv om veien framover synes brolagt av tiltakende voksen uklokskap.