Arealplanen skal behandles i Tranøy kommune

Stongodden og Lemmingvær i politikernes hender

SJØAREAL: - Det er nå kommunen må sjekke ut all kunnskap rundt de to viktige sjøarealene, også kunnskap og innspill som er kommet fra befolkninga, skriver Herbjørg Valvåg. Den lange øya i forgrunnen er Lemmingvær.   Foto: Martin Arne Jensen

vignettbilde  Foto: Carina Hansen

debatt

5. desember får vi forslag til arealplan til behandling i planutvalget i Tranøy kommune. Da skal utvalget gi innstilling til kommunestyrets egengodkjenning av planen. Forslaget, som har vært på høring fra 6. april til 20. mai i år, har ført til 26 uttalelser. 11 dreier seg om de to lokalitetene som er foreslått til oppdrett, Lemmingvær og Stongodden. Åtte uttalelser argumenterer sterkt mot disse to lokalitetene. Seks av disse kommer direkte fra befolkninga på Sør-Senja.

Høring er en viktig del av demokratiet vårt. Gjennom det får administrasjon og politikere bedre bakgrunn for å ta beslutninger. Høringer skal ivareta at lokal kunnskap, det folk har erfart og vet, skal bli en del av den kunnskapen som skal sikre at vedtak blir ansvarlige og kloke. Kommunens administrasjon skal gjennom enkeltvise konsekvensutredninger synliggjøre argumenter for og mot at det gis tillatelse til — eller avslag på — at for eksempel et landareal disponeres for hyttebygging, eller tilsvarende at et område i sjø blir — eller ikke blir — disponert for oppdrett. Innspillene som er kommet for det enkelte tiltak i høringsrunden skal behandles og munne ut i ei tilråding til vedtak fra rådmannen.

Vi er inne i siste runde i behandlinga av ny arealplan for Tranøy kommune. Oppdrettslokalitetene Lemmingvær og Stongodden har vært diskutert over flere år. De ble stoppa i 2015 før vedtak av gjeldende kystplan. Våren 2018 foreslo oppdrettsnæringa at de skulle inn i planen, da med noen små geografiske justeringer. Forut for dette hadde kommunens politiske og administrative ledelse hatt møter med statlige myndigheter, inkludert Fylkesmannen, samt fylkeskommunen for å danne konsensus rundt de to arealene for oppdrett. Fire av planutvalgets medlemmer vedtok på bakgrunn av innstilling fra rådmannen at de to lokalitetene skulle inkluderes i planforslaget som gikk ut på høring først i april. Vi var tre som gikk mot dette, én fra SV og to fra AP.

Hvordan handterer så rådmannen de innkomne høringsuttalelsene i dokumentet vi politikere nå har fått for å gjøre endelig vedtak om blant annet Lemmingvær og Stongodden? Kort oppsummert er det slik: Kunnskap, erfaringer og grunngitte bekymringer fra dem som bor i det berørte området, påvirker ikke rådmannens beslutninger. Alle innspill fra lokalbefolkninga blir vurdert av så liten betydning at de avvises.

Kjerneargumentet bak avvisninga er slik: «Fem tidligere områder avsatt til akvakultur er tatt ut og to nye områder er tatt inn i det foreliggende planforslaget.» Man får det til å lyde som om aktiviteten for oppdrett vil bli alvorlig minska, også dersom to lokalitetene Stongodden og Lemmingvær stilles til disposisjon for oppdrett. Sjekker man denne informasjonen mot det vedtatte planprogrammet for Kystplan for Midt- og Sør-Troms, så var det i Tranøy fem akvakulturlokaliteter for ørret og laks før 2015. I 2015 vedtok kommunestyret å utvide dette med én lokalitet. Nå er det med andre ord seks lokaliteter hos oss. At én eller flere av de seks tidvis er ute av bruk på grunn av sykdom eller smittefare, det er en grei og helt annen sak.

Jeg har prøvd å spore mer informasjon om de fem nevnte lokalitetene. Det er 01 Vassvik, 03 Lekangsund I, samt de såkalte flerbruksområdene Mefjæringen, Høyholmen nord og Høyholmen sør. Historia om disse strekker seg i hvert fall tilbake til først på 2000-tallet og til Nergårdbedriften Senja Sjøfarm. Den ble solgt til Salmar i september 2006. Av de fem er det bare lokaliteten i Vassvika som har vært i bruk. Så vidt jeg husker, var det som avlastning i forbindelse med sykdom i Solbergfjorden. De såkalte flerbruksområdene var meget store, og det har danna bakgrunn for at rådmannen gir følgende kommentar, denne med samme uklare framstilling av hva som er gjeldende plan og aktivitetsnivå for oppdrett i Tranøy: «Tre ganger så mye arealer til akvakultur er tatt ut i planforslaget sammenliknet med gjeldende plan.»

Argumentet om at oppdrett ved Stongodden og Lemmingvær ikke vil føre til økt belastning av fjord- og kystsystemet rundt oss er meget tendensiøst. At tidligere avsatte lokaliteter ikke blir tatt i bruk, det er rimelig og slett ikke uvanlig. Det oppdrettsnæringa ikke har tatt i bruk, det har de heller ikke mistet. Kystplanen av 2015 slår fast at Tranøy for tida har seks lokaliteter for oppdrett av laks og ørret. Åpnes Stongodden og Lemmingvær, legges det opp til mulig drift på åtte lokaliteter, ei betydelig økning av trykket på havområdene og miljøet i Solbergfjorden og rundt Sør-Senja.

Høringa har brakt fram lokal kunnskap om blant annet ørretelver, ål, oppvekstområder for flere fiskearter, taskekrabbe, pigghå, reker, korallrev, rødlista fuglearter og økte vansker med å hente seg kokfisk. Alt dette blir i rådmannens behandling argumentert imot eller oversett. I dette feltet vet vi at den registrerte kunnskapen er svak og har mange tomrom. Kommunen og storsamfunnet med statlige myndigheter i spissen burde nå sette krefter inn for å utfylle disse tomrommene. Vi lever i 2018. Naturmiljøet og artsmangfoldet er under stort press. Bare de siste bekymringene rundt rekebestanden sin evne til å tåle og overleve belastninga fra oppdrett burde føre til ettertanker og tiltak for å verne om bestanden.

Om belastning på friluftsområder og friluftsliv sier rådmannen: «I forhold til attraktive friluftsområder er det andre områder i kommunen som er mye mer brukt som utfartsområder.» Dette er et stygt og kunnskapsløst spark både til Dronningruta, strendene, hytteområdene, stiene, fjellrutene og padleaktivitetene på Sør-Senja!

Trist er det at de statlige myndighetene nå er med i jaget for å etablere disse to lokalitetene. Riktignok legger Kystverket inn en reservasjon om at de på ingen måte garanterer positiv behandling av søknader i området.

Kommunestyrene i Lenvik og Tromsø har nylig gjort interessante vedtak vedrørende oppdrett. I Lenvik fikk fisker, reder og høyrepolitiker Rolf Bjørnar Tøllefsen flertall i kommunestyret for å be fylkeskommunen om å si nei til søknad fra oppdrettsaktør om å få tilgang til avsatt lokalitet i Øyfjorden. Begrunnelsen var god, for konfliktene med fiskeri og økologi er åpenbare. Problemet er bare at Lenvik kommune i 2015 vedtok at det skulle være oppdrett der. Kommunen har med andre ord tapt råderetten over området. Den ligger nå hos fylkeskommunen. Kommunestyret i Tromsø gikk for kort tid inn for at oppdrettsnæringa må gå over til produksjon i lukka anlegg.

De to kommunestyrene får smekk på fingrene fra mange hold, og mest fra oppdrettsnæringa og deres advokater om at slike vedtak ikke kan gjøres når kommunestyret allerede har vedtatt en kyst- eller arealplan. I Lenvik skulle man ha forutsett situasjonen og dermed stoppet forslaget om å avsette den aktuelle lokaliteten da man behandla kystplanen i 2015. I tilfellet Tromsø er det sterke krefter som mener at et kommunestyre har ingen rett til å stille krav til innovasjon hos dem bruker og tjener penger på kommunens sjøareal.


I Tranøy skal politikerne på møter nå i desember bestemme over arealbruken for framtida, blant annet over de viktige sjøområdene. Det er nå kommunen må sjekke ut all kunnskap rundt de to viktige sjøarealene, også kunnskap og innspill som er kommet fra befolkninga. Trumfkortet i rådmannens tilråding ligger veldig nært en forståelse av at oppdrettsnæringa har en opparbeidet rettighet på sjøareal i kommunen vår. Slik er det selvfølgelig ikke.

Avgjørelsen om Lemmingvær og Stongodden ligger nå i politikernes hender.