- Det er på tide at Norge blir ett land kommunikasjonsmessig:

Tryllestaven for et smart arktis

TILGITT: - Dersom enkelte fortsatt ser banestrekningen Fauske-Narvik som hår i suppa — og bare ønsker Tromsbanen — får de være tilgitt. Det må aksepteres at Fauske-Narvik på sikt kanskje vil redusere EUs — og Deutsche Bahns — fortrinn litt, skriver Eivind Sivertsen.  Foto: Trond Sandnes

Jernbane er trolig vårt seigeste transportmiddel, bortsett fra våre to bein

Eivind Sivertsen
debatt

Når man ser den generelle agendaen for evenementet «Smart Arktis» som skal foregå i Tromsø, blir man minnet om fenomenet Voltaire, en av våre største vestlige filosofer, en stor historiker og en krass kritiker av sine samtidiges galskaper. Han skrev blant annet en aforisme jeg husker omtrent slik: «Menneskets forstand har grenser, menneskets uforstand er grenseløs». Hadde Voltaire levd i dag, ville han neppe sett særlig grunn til å endre sin konklusjon.

At det fortsatt vil være behov for konferanser, for diskusjon, rådslagninger og pådriving på mange områder, trenger vi ikke tvile på, men hundre konferanser og strålende ideer kan ikke kompensere for manglende infrastruktur i et smart Arktis. Og der svikter agendaen.

Når stambanen gjennom Norge er fullført — til en brøkdel av verdien av det som oljefondet snart taper i kommende finanskrise — vil en stor del av «Smart Arktis»-konferansens diskusjonstemaer løse seg selv. Jernbane gjennom hele Nord-Norge er selve trylleformularet for et smartere Arktis. Et smart Arktis uten kampens nyttigste verktøy, jernbanen, når klimakampen kommer? Det må da være den ultimate definisjon på ordet selvmotsigelse.

Dersom enkelte fortsatt ser banestrekningen Fauske-Narvik som hår i suppa — og bare ønsker Tromsbanen — får de være tilgitt. Det må aksepteres at Fauske-Narvik på sikt kanskje vil redusere EUs — og Deutsche Bahns — fortrinn litt. Vår lojalitet bør først og fremst ligge hos eget land. EUs fordeler vil likevel bli formidable, slik flyten av frakt nå engang er, og trolig blir. Men først og fremst — og sett helt bort fra hundreprosentlige lønnsomhetsberegninger — det er nå på høy tid at Norge blir ett land, kommunikasjonsmessig.

Tore Ulabrand Johansen hadde i VG 13. november 2018 en artikkel om «Jernbane i nord» der jernbanen Rovaniemi-Kirkenes var behandlet. Overskriften — i digre typer — (de fleste leser bare overskriftene) fortalte om «Enorme forventninger. Gigantiske utfordringer. Protester i fleng. Skyhøy prislapp» for «jernbane i nord». Artikkelen forøvrig var derimot nøktern. Norges eventuelle utgifter med dette vil bli litt mer enn to jernbanestasjoner i Holmestrand, eller ca. seks til åtte milliarder kroner. Neppe mye å få mareritt av i disse milliardtider. Og så «jernbane i nord»? Ja, men hovedsaklig nord i Finland!

I VGs artikkel behandles også jernbanens beslag av områder, uten å nevne at veiutbygging krever svært mye mer arealer. I motsetning til de enormt plasskrevende nye veiene, fordrer enkeltsporete fjernlinjer et minimum av plass. Med moderne brubaner (viadukter) blir også beiteland for tamdyr og villdyr svært lite berørt, i tillegg til at betydelige deler av en ny bane vil gå underjordisk, og berører terrenget enda mindre. I Nordland eksempelvis rundt 70 prosent i tunnel, i Troms ca 50 prosent og i Finnmark trolig mindre.

I Sogn og Fjordane protesteres det nå mot det alvorlige tapet av dyrka mark/matjord som den nye motorveien E39 vil forårsake. I dag ser vi mer og mer at jernbane må erstatte vei, der dette er mulig og hensiktsmessig. Jordressurser produseres ikke lenger. Vi må ta veldig godt vare på det vi har igjen.

Så har vi det enkle faktum at jernbane trolig er vårt seigeste transportmiddel, bortsett fra våre to bein. Når uvær stopper flytrafikk, sjøtrafikk og etter hvert veitrafikk, har ennå jernbanen marginer å gå på. Dette er noe å tenke på i områder som forventes varmere, våtere og villere, forhold vi forlengst ser konturene av, mens ørkenspredningen — med tilhørende branner osv. — fortsetter i andre deler av verden.

Kenneth Stålsett, som også diskuterte Rovaniemi-Kirkenes i Nordnorsk Debatt (avisa Nordlys) i november i år, mener banen vil gi langt større ringvirkninger enn hva enkelte andre kommer fram til. Undertegnede tror det samme som Stålsett, men da under én forutsetning, at stambanen også kommer. Inntil da vil Kiplings ord: «East is east, and west is west» fortsatt gjelde. Uten stambanen vil utvilsomt Rovaniemi-banen få stor verdi for Kirkenes og omegn, men neppe særlig mye for resten av landsdelen, med mindre handelsmønsteret endres sterk. Forsinkelser og kostnader ved omlasting — som følge av sporviddeforskjellen — gjør godstransitt mellom øst- og vest-Europas banesystemer mindre attraktiv, og øker veitransporten unødig.

Men når trafikken gjennom Nordøstpassasjen (NSR) er oppe og går, og det er Kirkenes som fordeler fraktmengdene mellom Rovaniemi/øst-Europa og stambanen/vest-Europa, vil byen oppleve en gullalder, og ringvirkningene vil spre seg over Nord-Norge, og landet forøvrig.

Stambanen er tryllestaven som vil gjøre dette til virkelighet.