Sentralisering av offentlige styringsenheter:

Opprøret i nord hilses velkommen!

NEDLEGGES: - Det verste er at man later som om man ikke ser at den kulturen som gjennom flere hundre år er bygd opp og enda er levende, blir lagt øde som følge av denne sentraliseringen, skriver Johan Lyngstad.   Foto: Elisabeth Krey Jenssen

I distrikts-Norge er vi vant til å møte mennesker ansikt til ansikt

Johan Lyngstad

ARTIKKELFORFATTER: Johan Lyngstad.  Foto: Ulf Antonsen

debatt

Hele sentraliseringstanken som har ridd landet som en mare og har kostet landet dyrt, bygger på manglende kunnskap og vilje til å se landet som en enhet. Bak denne tanken var påstanden om å få bedre og billigere tjeneste, og større demokratisk makt til kommunene og fylkene, det sentrale mål.

Dette strir mot følgende kunnskap man har: Undersøkelser gjort i Norge viser at de som bor i de små kommunene er mest fornøyd med den offentlige tjenesten de får. Og det er lettere å oppnå enighet om løsninger som er til beste for hele kommunen.

Valgdeltakelse ved valg viser at innbyggerne i de små kommunene har større deltakelse enn i de større kommunene. Som igjen er et resultat av god erfaring med muligheten for å påvirke det som skal skje i deres nærområde. Kommunene har vist både vilje og evne til å samarbeide med nabokommunene om oppgaver der det er gevinst å hente ved formelt samarbeid.

Erfaringen i Norge viser at det er dyrere å drifte store enheter enn små. Erfaringer gjort i Danmark viser det samme, og at dette skyldes økt byråkrati. Noe som også fører til økt behandlingstid. Dette finner vi også i næringslivet, der store bedrifter deler virksomheten i to eller flere enheter for å øke effektiviteten og kunne rendyrke kvaliteten på sin produksjon av varer og/eller tjenester.

Ved sammenslåing av små enheter som i dag utgjør egne kommuner og fylker, mister disse enhetene sitt nærdemokrati, som er den viktigste formen for demokrati for innbyggerne. Ved sammenslåing vil alltid de politiske valgte medlemmer til politisk utvalg, styrer og råd, ha sitt flertall fra den nye kommunens sentrum. Det samme vil gjelde for ny fylkesstruktur, og dette fører med seg at vi får administrasjoner med dårligere lokal kunnskap og tilhørighet til områdene utenfor kommunesenteret og utenfor stedet der fylkesadministrasjonen hører til.

Alt dette fører blant annet til at nye tiltak sentraliseres til de nye, større sentre, som har så mye fra før som kan brukes som argument for å legge nye aktiviteter dit. Der vil de også ha større mulighet både til praktisk hjelp og tilgang til økonomisk støtte. Alle som har gjennomført folkeskolen burde ha kunnskap om avstander i vårt langstrakte land. De fleste politikere burde i tillegg ha reist så pass mye i distrikts-Norge at de vet at det er dårlig med muligheter til offentlig transport inn til møter med kommune- eller fylkesadministrasjon.

I distrikts-Norge er vi vant til å møte mennesker ansikt til ansikt når vi har noe på hjertet, ikke telefon mot telefon, eller PC mot PC. Det synes vi er den beste måte å få løst oppgaver på. Når jeg mener å vite noe om dette, er det fordi jeg var kommunerepresentant i de 13 årene min kommune var sammenslått med en litt større nabokommune (01.01.1964 til utgangen av 1976).

Da Stortinget 1. juni 1976 vedtok ny deling og selvstendighet for min gamle kommune, var det på bakgrunn av manglende innsats for videre utvikling i min kommune, som var minst. Derimot var alt av offentlig tjeneste flyttet til det nye kommunesenteret.

Denne ødeleggingen av nærdemokratiet som sentraliseringstiltakene vil medføre, vil samtidig være ødeleggende for den kulturen som det har tatt flere århundrer å utvikle, og som gjør stedet så godt og kjært for de som lever der. Da Stortinget i juni 1976 vedtok ny deling, var en av de viktigste grunnene at det ikke hadde skjedd noen nye tiltak i vår kommune i den tiden vi hadde vært sammenslått.

For oss som er for gamle til å ville eller ha lyst til å flytte, er sentraliseringen på alle måter til stor bekymring og en sann plage. Og den representerer en rasering av distrikts-Norge. Vi har ikke bane, trikk eller buss, og må nå betale den ekstra avgiften venstre har fått til for å presse byfolk til å parkere privatbilen. Videre at distriktene blir frarøvet offentlige tjenestemenn og kvinner, som med sin kompetanse og status alltid har vært viktig for utvikling av både kultur og arbeidsliv i distriktene.

Jeg finner det her nyttig å gjenta deler av en kronikk i Aftenposten av Arvid Ystad der han viser til Monica Mælands «suksessoppskrift» fra dansk sentraliseringspolitikk: «I store deler av landsbygda har reduksjonen til 98 kommuner langt fra vært noen suksess. Skoler, barnehager og bibliotek er blitt lagt ned under sentraliseringen, og elevene må busses. Antallet politistasjoner er sterkt redusert og flyttet til byene, rådhusene og teknisk etater er borte eller lagt til nabokommuner, likeså legekontorer og sykehus. Bensinstasjoner stenger, og ofte blir det bare en «matforretning» igjen. Denne nedbyggingen av servicefunksjoner fører til at småbyene forvitrer og visner. Ungdommen ser ingen fremtid og flytter til storbyene.»

Det eneste han ikke har nevnt her, er at sentraliseringen av kommunale og statlige tjenester også medvirker til flytting av private tjenester og virksomheter, og at dette fører til at innbyggere med kompetanse og status blir borte fra distriktene. Kompetanse er viktig for utvikling av eksisterende næringsliv og utnyttelse av nyoppdagede ressurser som er tilgjengelig, og til frivillig arbeid innen kultursektoren og annen fritidstiltak. Status er viktig for å få private og offentlige myndigheter med på å støtte opp om nye ideer og tiltak.


Men det verste er at man later som om man ikke ser at den kulturen som gjennom flere hundre år er bygd opp og enda er levende, blir lagt øde som følge av denne sentraliseringen. Det finnes derfor flere vektige grunner til å hilse hjertelig velkommen til det opprøret fra nord som nå er reist mot regjerende myndigheter.