Sommeren 2018
er på hell. I Sør-Norge har sommeren vært lang og til dels ulidelig varm. I nord har den vært kort, kald og våt — bortsett fra en åtte dagers tid med rekordvarme.
I sør er det meste av landbruksareal avsvidd på grunn av varme og tørke. I nord kan vi heller ikke juble over noe kronår, men enkelte steder har man nå fått gnidd av en OK grasavling. Det sørgelige resultatet av årets katastrofesommer for bøndene i sør, er at den varslede nedslaktingen av produksjonsdyr allerede har begynt.
Den brunsvidde sommeren sørpå gir ringvirkninger også i nord. Alt henger sammen med alt. Regjeringen bevilger èn milliard for å bøte på bøndenes inntektstap, men det hjelper lite for blant annet fortvilte hesteeiere, som må sende sine bruks- og sportshester og bestekompiser til slakt fordi det ikke er grovfór å oppdrive.
Som hesteeier i nord er dårlige somre et kjent fenomen. I vår region har vi i alle år kjøpt høy og ensilage fra Sør-Norge når det kniper. Eller fra Sør-Sverige. Kostbart og lite miljøvennlig, javel, men dyrene må ha mat. Hver dag. Årets sene vår med mye nedbør, treg og moderat grasvekst har gjort at vi har fóret ekstra i hele sommer. Til høsten er det ingenting å hente fra Sør-Norge. Eller fra Sør- Sverige. Eller fra Danmark eller Tyskland for den del. Like brunsvidde landbruksarealer der. For hesteeiere er situasjonen prekær.
Som lokalpolitiker blir jeg nysgjerrig på hvordan denne krisen kan bidra til å sette fokus på lokalt landbruk. For når jeg hever blikket og ser rundt meg, er det mange jorder i egen kommune som ikke blir slått og mange gårdsbruk med tomme og nedfalne hus. Det finnes nesten ikke dyr igjen i utmarksbeitene. Skog og kulturlandskap gror igjen.
Jeg mener det er viktig for landbruket, for bosetting og arbeidsplasser i distriktene og for den stadig voksende reiselivsnæringen å bevare kulturlandskapet og ikke minst kortreist fórproduksjon. Det er også et samfunnsansvar. Det er vel ingen regel som sier at transport av grovfór bare kan gå fra sør til nord? Hvorfor ikke omvendt?
På Østlandet vil 64 prosent av odelsbarna overta familiegården. I nord bare 37 prosent. Jeg innser at landbruket i nord er utfordrende og kanskje lite fristende for yngre generasjoner. Vi har et lite imøtekommende klima, en svært oppstykket eiendomsstruktur, mange nedlagte bruk og gårdsbruk som ikke er skiftet med flere eiere i 2. eller 3. generasjon som verken kan eller vil overta jorda. Mange gårdsbruk har aldri blitt annet enn overflatedyrket og mangler redskap, bygninger og agronomi. Men man vil altså likevel eie denne vasstrukne, lite produktive jorda som også er lite verd i kroner og øre sånn den ligger.
Jeg vet at etterspørselen etter gårdsbruk, for eksempel blant hesteeiere, er stor og stadig økende. Men det er svært vanskelig å få kjøpt gårdsbruk. Eller å få kjøpt/leid tilleggsjord til allerede eksisterende bruk eller næring. I hele Troms er det pt to gårdsbruk til salgs.
Regjeringen har matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskapning og bærekraftig landbruk som mål. Jordloven og konsesjonsloven sier at all potensiell dyrket mark skal være i drift. Det er driveplikt. Hvis bonden selv ikke kan eller vil drive, har han plikt til å få noen andre til å gjøre det. Hvis det ikke lar seg gjøre, skal han søke kommunen om dispensasjon. Sier loven.
Fylkesmannens landbruksdirektør etterlyser sanksjonsmuligheter overfor bøndene. Fylkesmannen starter i høst et prosjekt som skal ta for seg blant annet rutiner for oppfølging av jordloven i kommunene. Lenvik er dessverre ikke en av pilotkommunene. I første kommunestyremøte etter sommeren vil jeg stille spørsmål om status quo og rutiner for oppfølging av gårdsbruk i Lenvik.
Det vil komme flere dårlige somre... Tiden er overmoden for å invitere landbruket til dugnad og nytids-tenkning. I første omgang for å berge det som berges kan av gras for kommende vinters behov. Men landbrukets grunneiere må også utfordres til å gi slipp på dyrkbar mark som man velger å sitte med av ren makelighet eller nostalgi.
Enkelte fremoverlente og innovative bønder i vår region har møtt utfordringene og modernisert både tankesett og gårdsdrift. De har vist at det går an. Senja-regionen er mer enn storslåtte fjelltopper og spennende sjømatnæring — det må være velstelt kulturlandskap mellom himmel og hav.
