I sin berømte
Look to Norway-tale under 2. verdenskrig hyllet USAs president Franklin D. Roosevelt landet vårt for viljen til å kjempe for frihet og demokrati. Hadde han levd i dag og sett sentralmaktas angrep på det lokale sjølstyre, ville han kanskje ikke sett Norge som like mye av et forbilde?
På samme måte som vi forventer at regjering og storting hegner om grunnlova, skulle man tro en kommunalminister var fanebærer hva gjelder å følge formannskapslovenes intensjon. Da er det intet mindre enn en skandale at de to som har fylt denne statsrådsposten de siste fem år, ser ut til å måle egen suksess i antall avviklede regional- og lokaldemokratiske enheter. De som i vår tid bør hylles, er derfor de som klarest reagerer mot denne paradoksale adferd og nekter å godta overgrepene mot lokaldemokratiet. Det all grunn til å si «Look to Finnmark».
Avisenes leder- og kommentarartikler, leserinnlegg og reaksjoner for øvrig tyder på at flere og flere har oppdaget hvor uryddige og mangelfulle prosessene har vært i forkant av sammenslåingsvedtakene for våre fylker. Dessverre er det flust med tilfeller i kommunereformen hvor det er minst like ille.
Det dokumenteres til fulle i boka «Nye Kristiansand — unnfanget ved voldtekt» som ble gitt ut i mai i år. I den kler forfatter Are Eivind Brænne fullstendig naken den lille klikken av lokale folkevalgte, fylkesmannen og daværende kommunalminister Sanner. Boka er en skremmende beretning om hvordan den lokale folkeviljen ble fullstendig overkjørt, Stortinget ført bak lyset og vedtak om tvangssammenslåinger på Sørlandet beviselig ble fattet etter skammelig saksbehandling, feilaktige opplysninger og på sviktende grunnlag.
Fylkestinget i Troms vedtok 10/8 at de ikke vil følge myndighetenes oppfordring om å gjennomføre prosessen med sammenslåing enda mer motvillige Finnmark med på laget. Kall det gjerne sivil ulydighet fra de to gjenstridige fylkene! Herved oppfordres flere, både fylker og kommuner, til å kjempe like modig som finnmarkingene mot å bli offer for en særdeles uverdig prosess! Det begynner å gå opp for folk flest hva som foregikk under de såkalte «Tvangsgutane» sitt møte på et bakrom i Stortinget.
Verre politisk hestehandel skal man lete lenge etter. Gjennomføringene etterpå er ikke stort bedre. Om ikke spillereglene har blitt endret underveis, har de like gjerne blitt brutt. Fra anerkjente stemmer i det juridiske miljøet ropes det også varsko. Stortinget kan ha brutt sine egne lover da de vedtok å slå sammen våre to nordligste fylker. Både her og der er det altså all grunn til å stå på bremsene, en funksjon som syns å være helt fraværende hos kommunalministeren og regjeringa forøvrig.
Med Monica Mæland i spissen presses det på for å gjennomføre det knapt noen egentlig vil. Uansett hvilken reform det gjelder, virker de immune mot kritikk og strategien synes å være totalt å ignorere avsløringer som for eksempel i Brænnes ovennevnte bok. Kommunalministerens nylige utspill om at kommunesammenslåinger er nødvendig for å få næringsutvikling i alle deler av landet, er svært lett å imøtegå. NORUT-rapporten bestilt av hennes eget departement for tre år siden konkluderte nemlig med det stikk motsatte.
DIFI-undersøkelsene om tilfredshet med offentlige tjenester gir dem heller ikke medhold, for å si det mildt, for deres evige streben etter færre og større enheter. På utallige oppfordringer har de heller ikke avslørt mysteriet om hvordan grensefjerninger skal kunne løse demografiske utfordringer med flere gamle pr. yrkesaktiv. Forståelig nok, men som politiske kvakksalvere fortsetter de å kverne på slike ytterst merkelige teorier og argumenter som har blitt tilbakevist gang på gang fra opposisjon, enkeltpersoner så vel som tunge fagmiljøer.
På toppen troner Erna som om hun skulle være en uangripelig dronning til evig tid. Om Mæland virker upåvirkelig av at det stormer ute i hennes område er det statsministeren selv som har iført seg den tykkeste teflonhuden. Hun har etter hvert utvikla unnvikelse av kritikk for regjeringas politikk og dens medlemmers adferd til en kunst. Uansett hvor mye det koker steder i landet, rundt en sak eller om en i regjeringskollegiet, viker hun unna som et vått såpestykke.
Mens andre partiledere har blitt hudflettet for ikke å ha tatt varsler alvorlig nok i Metoo-saker, slapp regjeringssjefen svært billig unna for å ligge langt på etterskudd i håndteringen av slike hendelser i eget parti. Da det etter hvert også kom inn varsler på en av statsrådene, var det nok å si at hun hadde tatt en prat med henne, så var den saken ute av verden.
Ansvarsfraskrivelse er også Monica Mælands metode. Hun viser hele tiden til at det er Stortinget som har vedtatt sammenslåingene, som om gjennomføringen er en sur plikt hun er pålagt. Har hun kanskje ikke muligheten til å gå til Stortinget og vise til hvor ekstremt upopulære og håpløse disse grepene er? Hun kan umulig ha unngått å registrere stemninga enten det er i Finnmark, Ofoten eller på Sørlandet, og det er nok å få med eget parti så er det flertall for reversering.
Skal vi ha det slik her i landet at politiske ideologier blir drevet gjennom med juks og fanteri og alskens triks i Ludo, og ikke minst uten legitimitet i folket, både hos dem som er direkte berørt og ellers? Som Sandra Borch så treffende sa det: «Mæland gjør Troms og Finnmark til en slagmark», men Roosevelts ord og anmodning gir håp: «Hvis det er noen som tviler på demokratiets vilje til å vinne, så sier jeg ennå en gang — Look to Norway». Her hjemme, enten det er i Tysfjord, Marnardal, Søgne, Nedre Eiker, Viken eller andre steder utsatt for tvang og prosesser ikke en rettsstat verdig, bør ordlyden nå endres til «Look to Finnmark».
