Diskusjonen om
prosessen i regionreformen overskygger dessverre hva saken egentlig dreier seg om, nemlig styrking av regionalt nivå og flytting av statlige oppgaver og ansvar.
Det hele startet med spørsmålet om hvorvidt vi trenger fylkesnivået. Da bidro Venstre og KrF til at Stortingets flertall, mot stemmene fra Høyre og Frp, gikk for bevaring og styrking av fylkene som forvaltningsnivå. Det skal vi være svært glade for. For hva er alternativene?
Det er viktig å ha med seg at kommunene fortsatt er der for lokale tjenester. Men de fleste kommunene er for små til å forvalte videregående opplæring, kollektivtrafikk, overordnet næringsutvikling og kultur- og miljøpolitikk. Kommunene måtte da etablere diverse interkommunale samarbeidsorganisasjoner, uten direkte folkevalgt styring, eller bruke storbyene som vertskommuner for større oppgaver. Et annet alternativ er at staten overtar de fylkeskommunale oppgavene. Vil vi virkelig det?
Joda, oppgavene burde helst ha vært avklart først. Da kunne man bedre synliggjort nødvendigheten av større fylkesenheter. Men er det ikke bedre å kjempe for flere oppgaver og mer makt til fylket? Vi er jo invitert til det. En reversering av regionreformen vil gi et sterkt trumfkort til dem som ikke vil avgi oppgaver, ansvar, arbeidsplasser og milliarder av kroner fra staten til alle landets deler. Reverseres prosessen kun i nord, risikerer vi å bli et B-fylke med færre oppgaver enn de øvrige fylkene. Det er også helt urimelig at Finnmark skal kunne sette Troms i en slik situasjon.
Selv om kommunene fortsatt er lokal leverandør av de fleste offentlige tjenester, trenger vi et folkevalgt nivå som kan jobbe med tjenester over større geografiske områder. Troms og Finnmark fylkeskommuner skal erstattes av ett nytt fylke fra 1. januar 2020. Det er vedtatt to ganger av Stortinget, som har ansvaret for inndeling av kommuner og fylkeskommuner.
Det betyr at staten vil overføre midler til ett organisasjonsnummer for 2020. Da må vi være forberedt for å ivareta tjenestene som berører alle innbyggerne, samt de 3.000 ansatte. Vi må ha på plass et felles IT- og arkivsystem, felles personalsystem, og ikke minst felles budsjett- og økonomiplan. Og nå haster det! Derfor må forberedelsene komme i gang. Slik situasjonen er blitt, må staten bidra for å sikre at begge fylkene deltar. Finnmarks politiske ledelse har satt full stopp for alle møter med Troms. Troms kan i praksis ikke gjennomføre arbeidet alene.
I et nytt fylkesting vil 57 folkevalgte jobbe langs partipolitiske skillelinjer istedenfor geografiske. Flere partier har allerede startet fusjoneringen. Allerede på det første stormøtet mellom fylkeskommunene i Kirkenes høsten 2017 fremmet Troms og Finnmark Venstre en rekke felles forslag, og flere andre partier gjorde det samme.
Mange ønsker helst ett fylke for hele landsdelen. Ett Nord-Norge lanserte Troms Venstre i fylkesprogrammet allerede for 20 år siden, og det er førsteønsket til Venstres fylkeslag i alle de tre nordnorske fylkene. Slik ble det ikke i denne omgangen, men det kan være høvelig å starte med en utvidelse der et nytt Troms og Finnmark i folketall vil bli jamstort med Nordland. Viktigst er at innbyggertall over 200.000 er lagt til grunn for generalistprinsippet og tilføring av nye oppgaver til fylkene. Så vil det i framtida forhåpentligvis være mulig for fylkene i landsdelen å finne sammen.
Aller viktigst er at vi nå griper muligheten og rigger vår nordlige region og gjør den attraktiv for framtida, for gode offentlige tjenester, kompetansebygging og næringsutvikling, når vi ser at ungdomskullene her nord faller. Det er politisk ansvarlighet og mer visjonært enn å la ting skure og bidra til mer statlig styring.
