I Nordnorskdebatt 6. juli og i Folkebladet 28.juli settes det fokus på befolkningsutvikling og SSB sine framskrivninger.

Hva er det som er i ferd med å skje? Avfolkningsspøkelset har gjenoppstått. Bygdene i Nord-Norge vil bli avfolket i 2040 etter trenden 2005-2017. Dette forteller først og fremst at ren framskriving har liten verdi når vi skal tenke fremover.

Likevel ser det ut til at slik mekanisk trendframskriving dominerer samfunnsdebatten om temaet. «Urbaniseringens universelle karakter» ser ut til å være trylleformularet. Alternative gloser kan være «samfunnet» eller «systemet» eller «utviklingen» som ubønnhørig og nådeløst innhenter oss alle.

Hvis dette munner ut i to teser:

1. Fremtiden er svart for bygde-Norge. Folketallsutviklingen er entydig.

2. Bygdefolk er maktesløse, de bare driver mot strømmen. Distriktspolitikk er dødshjelp.

Hvis de to tesene problematiseres. De skal på ingen måte bagatelliseres, men utfylles og nyanseres, og derigjennom peke på kritiske faktorer.

Aktører — Hvem er lokalsamfunnet? Det viser seg alltid, når en ser ordentlig etter, at det er folk som gjør dem. Derfor må en begynne å identifisere handlende enheter. Finn aktørene. Det innebærer at vi må legge linjalen vekk fra folketallskurven, og at vi glemmer «samfunnet» og «systemet» og «utviklingen» for å ikke snakke om «Urbaniseringens universelle karakter».

Valg, handlinger, beslutninger – nå og da. Hvis jeg bruker Torsken kommune som eksempel, viser SSB sine framskrivninger i 2010 at det i 2018 skulle bo 835 mennesker i Torsken kommune, i 2018 bor det 946 mennesker i Torsken kommune, en feilmargin som er svært stor.

En første innsikt som resultat av dette er følgende: Det at 12 flytta ut fra Torsken i 2016 og nye 12 i 2017 er neppe i seg selv en grunn til at ytterligere flere skulle flytte ut i 2018. Slik var det i enkelte bygder for 40 år siden, da bygder var isolert med et posthus, en butikk og en skole som alle måtte legge ned om det lokale befolkningsgrunnlaget sviktet, for ikke å snakke om det lokale arbeidsmarkedet. Dette betyr at den enkelte er mindre avhengig av lokale ressurser og lokale samhandlingspartnere for å kunne bli boende. Regional integrasjon er dette, der en før måtte forholde seg til situasjonen lokalt, har en nå en større region som holdepunkt og forankringsgrunnlag. I dette perspektivet er det viktig at 12 personer bestemte seg for å flytte ut i 2017. Men minst like viktig at 946 personer lot være å flytte ut.

Vi må stanse fokusering på mangler, hva andre har som vi ikke har. Diskotek, skyskrapere, danskebåten, Tysk ølhall, tapasbar, karusell, trampolineland osv. Gjør vi dette vil det aldri ta slutt, listen blir uendelig. Problemet er at en blir mer negativ til eget sted og region – forstått som mangel.

Skal en lykkes med å gjøre lokalsamfunnet meningsfullt, spennende og attraktivt, må en begynne med menneskene på stedet, med deres engasjement og deres interesser. Jeg har de siste årene arbeidet med utviklinga av begrepet og utviklingsstrategien innlevingsøkonomi. Innleving handler om å delta, om engasjement. Som stedlig utvikling handler det om å gi enkeltmennesket rom til å leke med de lokale natur- og kulturressursene og til å skrive sine egne interesser, tolkinger og verdier inn i stedet og det lokale landskapet. I dette må de etablerte sannhetene suspenderes. Målsettingen er å utvikle det skapende blikket, det blikket som ser det nye og kommende i det tradisjonelle og kjente, altså nyskaping. Det å skape er først og fremst å sette nye navn og bruksområder på det eksisterende.

Vi må våge å stille oss spørsmålene og jobbe med løsninger og mål;

  • «Hva kan vi, som få eller ingen andre kan?»

  • «Hva er det spesielle og særegne med vårt sted?»

  • «Hva har vi av ressurser som folk søker?»

  • «Hvilken rolle kan jeg ha?»

Det er nødvendig å forstå ethvert samfunn ut fra dets egne forutsetninger. Det er nødvendig å forstå lokalsamfunnet for å kunne utvikle det. Det er aldri en ulempe å vite hva slags verden mennesker lever i – dersom målet er å bidra til forandringer i deres liv eller ens eget. Å forstå er ikke det samme som å forsvare. Torsken kommune og alle andre bygder og lokalsamfunn må utvikles ut i fra deres egne forutsetninger.

Vi lever alle i et lokalsamfunn.