I Folkebladet mandag 16. juli, finner man et oppslag om bruk av sløke, hvor det fremkommer at vedkommende mener at hun før har spist deler av planten sløke.
Her husker nok vedkommende feil. Men det er nok forståelig at man her tar feil, da man i Nord-Norge har pleid å kalle blomsterstilken til kvann for sløkje. Det er nemlig Kvann man gjennom historia har pleid å spise, ikke sløke. Sløke er uspiselig. Unge kvannstilker smaker sprøtt og kan svakt minne om selleri. Det fine med innlegget er at man snakker om å høste av naturen. Ikke om å springe til Rema 1000, eller Coop Extra, eller hva det måtte være..
Litt om plantene, Kvann (Angelica archhangelica L) og Sløke (Angelica sylvestris L): Begge hører til skjermplantefamilien. Og man finner begge planteartene i norsk natur, og begge i Troms og på Senja. Et skilletegn er at kvann har sterk lukt, nærmest krydderduft. Sløke har ikke slik duft, og heller slik smak som kvann. Et annet skilletegn er at sløka har renneformede bladstiler, mens de hos kvann har et rundt tverrsnitt. Sløka har dessuten flatere blomsterskjermer enn kvann. Sløkeplantene er som regel spinklere enn kvann.
Kvann har i mange århundrer vært brukt som matplante, eller som tilskudd i maten. Det kjenner man til fra samene og inuittene på Grønland. På samisk heter kvann boska/fadnu/olbmoborranassi. Jeg kan huske fra min oppvekst i Finnmark at man fortalte at samene om sommeren tørka kvann, som de siden brukte om vinteren, som et tilskudd i maten. Og det var nok fint, med tanke på vitamin C. Dette selv om planten har relativt lavt innhold av vitaminet.
Kvann har tre underarter (varieteter):Fjellkvann (A. archangelica ssp.archangelica. Finnes hos oss.Strandkvann A. archangelica ssp.litoralis. Finnes hos oss. Vossakvann (A. archhangelica ssp. Archangelica var. Majorum.
Mange deler av kvannplanten har gjennom tidene vært brukt som mat., krydder og medisin. A. radix: kvannrot. A. herbae: kvannurt. A. flores: Kvannblomster. A. fructus: Kvannfrukter. Drogene (uttrekket) har en aromatisk duft. Ved tørking av plantedeler bør temperaturen ikke overstige 35 grader. Sannsynligvis kunne man før få kjøpt slike droger på apoteket.
Hva gjelder anvendelse av kvann, kan det nevnes at Vinmonopolet for ikke mange år siden solgte en aldeles nydelig liker, laga på kvannbasis. Likøren hette faktisk Angelica.
Ved analyser av planten har man funnet at den inneholder flyktig oljer. I rota fins det hele 26 ulike kjemiske stoffer (kumariner). Disse er ufarlige for oss. Man har også funnet flere organiske syrer, bl.a. oksalsyre, som man også finner i rabarbra. Planten inneholder også noen sukkerarter, pluss garvestoff og angelikasyre.
Og i gamle dager mente (trodde) man at å spise kvann, eller uttrekk fra kvann var bra mot en rekke lidelser. For eksempel mot dårlig appetitt og dårlig fordøyelse. Mot luft i magen, innvollsorm, blærekatarr, pest, kolera, revmatisme og reisesyke.
Kanskje vi heretter vil se passasjerer på sydenflyet knaskende på kvannrøtter? Kvann kan med dette vise oss hvor mangfoldig og rik naturen vår er. Derfor er det trist at så mange arter forsvinner hvert år, ikke minst i regnskogen i Brasil.
Kilder:
Berg: floraen i farger
Urtekildens planteleksikon: Kvann
Johannes Lid: Norsk flora
Egne erfaringer
