Nå er det vertskommunenes tur å tilgodesees:

Produksjons-vederlag er gjennomtenkt

Norges skjermede kystlinje og golfstrømmen er vårt fremste naturgitte fortrinn, og dette kan ikke flyttes

Forfatterne av leserinnlegget

TYDELIG – Oppdrettsnæringen får en tydeligere rolle som samfunnsaktør og samfunnsbygger, og det vil bidra til å sikre oppdrettsnæringen et bedre tilbud i de kommunene den har sin virksomhet, skriver artikkelforfatterne. Her fra Salaks sitt anlegg evd Bjrøga.  Foto: Morten Dokka

debatt

Ole Laurits Haugen, leder i Nettverk for fjord- og kystkommuner, ordfører i Hitra kommune, Ruth Grethe Østebøvik Eriksen nestleder i NFKK og varaordfører i Sveio kommune, Steinar Aspli styremedlem i NFKK og ordfører i Nærøy kommune Jan Dukene styremedlem i NFKK og ordfører i Tvedestrand kommune, Ingrid Ovidie Rangønes styremedlem i NFKK og ordfører i Averøy kommune, Roger Osen styremedlem i NFKK og ordfører i Smøla kommune og Monica Nielsen styremedlem i NFKK og ordfører i Alta kommune


Oppdrettere langs norskekysten bruker våre viktigste naturressurser, store sjøområder som er tilrettelagt og særlig godt egnet for oppdrett av laks og ørret. Dette gir enorm verdiskaping for private aktører og storsamfunnet. Nå er det vertskommunenes tur til å bli tilgodesett på en mer rettferdig og forutsigbar måte.

Oppdrettsnæringens bruk av felles lokale naturressurser har gitt grobunn for en årelang diskusjon om hvordan lokalsamfunn kan bli kompensert for bruk av store verdifulle sjøarealer. Etter mange års kamp fra kommunenes side, førte dette til at Stortinget vedtok å opprette Havbruksfondet i 2015.

Havbruksfondet tilføres penger fra salg av utvidede produksjonsrettigheter og nye oppdrettskonsesjoner. Inntektene fordeles med 70 prosent til vertskommunene, mens resten er fordelt med ti prosent på fylkene og 20 prosent på staten. For 2018 gir dette store inntekter til kommunene, men det har vært svært lite før og det er høyst usikkert hva fremtiden vil bringe.

Havbruksfondet er vel og bra, men det betales altså kun for utvidede produksjonsrettigheter og nye konsesjoner — ikke for bruk knyttet til konsesjoner som er tildelt gratis tidligere. Det er dermed et system som er basert på og avhengig av evig vekst, om og når naturens og sentrale myndigheters rammevilkår tillater det.

Det erfares nå i 2018 at det er svært høy betalingsevne og betalingsvilje knyttet til erverv av større og utvidede rettigheter. Konsekvensen av dette virker ekskluderende for lokalt gründerskap, små aktører og nye som ønsker å slippe til. Kort og godt fordi man ikke kan konkurrere i de høye budrundene mot internasjonale og børsnoterte storkonsern. Vi tror ikke det er ønskelig om denne utviklingen fortsetter, selv om det på kort sikt gir stor uttelling i kommunekassa.

Det er derfor positivt at Stortinget nylig har bedt om at regjeringen setter ned et partssammensatt utvalg som skal se på blant annet betaling for den løpende bruken av den kommunale sjø- allmenningen til oppdrett av lask og ørret.

Det er flere forskjellige måter å løse dette på. Den ene er et produksjonsvederlag som går til kommunene som en form for arealavgift — avgift pr kg solgt laks og ørret — den andre er regjeringens eget forslag om en grunnrenteskatt som på olje, gass og vannkraft. For oss som representerer vertskommunene mener vi produksjonsvederlag er godt og gjennomtenkt.

Det er enkelt å innføre, administrere og kontrollere. Regjeringens forslag om grunnrente er vi redd kun blir en ny inntekt til staten og kostbar for næringen. Det må først og fremst sikres at midlene går til å bygge lokalsamfunnene på kysten. Dette vil gi i tifold tilbake til både storsamfunnet og næringen.

En slik utforming vil gi insentiver til berørte kyst-ommuner, slik at det blir lagt til rette for bruk av areal langs kysten. Det vil kunne bidra til å bedre oppdrettsnæringens omdømme — oppdretts- næringen får en tydeligere rolle som samfunnsaktør og samfunnsbygger, og det vil bidra til å sikre oppdretts- næringen et bedre tilbud i de kommunene den har sin virksomhet.

Mange mener at sjøareal er det viktigste knapphetsgodet for vekst i produksjon. Norges skjermede kystlinje og golfstrømmen er vårt fremste naturgitte fortrinn, og dette kan ikke flyttes, det ligger i kystkommunene. Dersom disse kommunene og inn- byggerne ikke får en rimelig og forutsigbar del av de verdiene som skapes på grunnlag av beslag og bruk av kommunale sjøarealer, kan en heller ikke forvente at det legges til rette for nye arealer og ny vekst.

Dersom fordelingsnøkkelen knyttet til Havbruksfondet skal endres, mener vi først og fremst dette må gå til for- sterket innsats rettet mot den marine forsøp-lingen og bevaring av villaksen. Å gjøre en ny skatt eller avgift til enren fiskalavgift for staten vil være ødeleggende for næringens oppslutning og legitimitet. Det er ingen tjent med.

Det er derfor viktig at den framtidige beskatningen utformes med nennsom hånd i et utvalg der berørte kommuner og oppdretts-næringen er representert, og slik at vi som lever våre liv i kystsamfunnene fort-setter å være stolte ambassadører for en av Norges viktigste framtidsnæringer.