Vi er enda i sjokk over budskapet vi fikk fra UDI forrige uke om at Gibostad Asylmottak skal legges ned. En god arbeidsplass for oss, og et hjem for mange barn og unge. Våre tanker går instinktivt til barna vi har omsorg for, som nå må flytte igjen.
Mange av våre barn har flyttet fra mottak til mottak de siste årene i forbindelse med Norges nedbygging av asylmottak. En praksis som skaper mer uro, usikkerhet og store utfordringer for mange av barna. Vi kan bare prøve å forestille oss hvordan det føles å bli sendt rundt fra plass til plass når man allerede har mange tunge erfaringer i bagasjen. I praksis påfører Norge asylbarna unødvendige bekymringer når vi river de løs fra det de kjenner og sender de videre. Ny skole, ny plass, nye regler og nye mennesker. Ingen voksne hadde godtatt at dette var praksisen for norske barn.
Asylmottaket på Gibostad legges ned
De siste årene har vi vært vitne til at asylpolitikken i Norge har forandret seg. De som får avslag på en asylsøknad i dag er barn med samme utgangspunkt som de barna som fikk opphold for få år siden. Asylpolitikken har blitt strengere og har skremt barn på flukt fra å komme hit. Det er ikke noe å være stolt av. I ei tid der det er flere mennesker på flukt enn under 2. verdenskrig, mener vi at Norge ikke gjør nok.
Tvert imot så mener vi at Norge bryter viktige prinsipper i barnekonvensjonen med den asylpolitikken som føres i dag. Det er ikke til barns beste å flytte asylmottak ti ganger. Det er ikke til barns beste å miste viktige voksenpersoner og bare måtte forholde seg til korte relasjoner. Og det er ikke til barns beste å bytte skole for åttende gang på to år. Barn som allerede er utsatt for store traumer traumatiseres igjen av systemet i Norge. Det må ta slutt.
Det er mange som har engasjert seg den siste uka når vi har sett den forferdelige behandlingen av barn på grensen mellom Mexico og USA. Vi skulle gjerne sett det samme engasjementet for de mest sårbare barna vi har i Norge i dag, som i praksis opplever nesten akkurat det samme som disse barna.
Det har aldri vært så mange mennesker på flukt i verden som det er nå, men de kommer ikke til Norge. Vi er fortvilet over at et av verdens rikeste land ikke tar ansvar for å hjelpe mennesker på flukt på en god måte. Vi skal fortsette å gjøre det beste vi kan for våre barn, men det blir tungt å ta farvel med de på slutten av sommeren. Å jobbe på asylmottak er helt unikt, og det er med tungt hjerte vi skal lukke dørene 1. oktober. Dessverre har de fleste av barna opplevd at døra har vært slengt i ansiktene deres gjentatte ganger siden de kom til Norge. Vi hadde håpet at de skulle slippe å oppleve det igjen.