Overskrift i Folkebladet etter at status for folkehelsa i Lenvik ble presentert for kommunestyret den 24. mai — av kommuneoverlege og folkehelsekordinator i Lenvik. Vi fikk høre at det sto dårlig til med befolkninga i Lenvik på de fleste områder som angår helse, livsstil og fedme samt overforbruk av uføretrygd. Vi vet også at det står dårlig til med skoleresultatene av fullføring av videregående utdanning. Er det så sikkert at påstandene om at det står så dårlig til stemmer?

I presentasjonen for kommunestyret blir det operert med gjennomsnittstall for Lenvik sammenlignet med gjennomsnittstall for hele landet. Sjelden har det forslitte utrykket om det håpløse i å sammenligne epler og pærer og bananer passet bedre enn her.

Helsen i befolkningen varierer mellom ulike grupper etter nivået på inntekt og utdanning, og kalles sosioøkonomisk status. Variasjonen er også stor etter yrke, kjønn og etnisk og kulturell bakgrunn. Ofte har disse gruppene forskjeller, og det må undersøkes om disse faktorene er som landsgjennomsnittet der man gjør statistiske sammenligninger.

Variasjon i skoleprestasjoner og grad av fullføring av utdanning etter grunnskolen følger samme mønster i henhold til foreldrenes status. Det er viktig å ha klart for seg at dette ikke gjelder på individnivå, men for grupper. Det vil alltid være enkeltpersoner i innenfor de enkelte gruppene som skiller seg ut, men de fleste av disse statistiske variasjonene er veldig stabile, og til og med gradvis slik at de med best økonomi og utdanning, har bedre helse og lengre levealder innenfor høystatusgruppen. De med aller lavest utdanning og økonomi har dårligere helse enn de med nest lavest utdanning og økonomi.

Innledningsvis i presentasjonen får vi opplyst at befolkningen i Lenvik har lavere inntekt og utdanning enn gjennomsnittet for Troms, som igjen har lavere nivå enn landet forøvrig. For å få sammenlignbare størrelser må de enkelte gruppene sammenlignes med hverandre. Med andre ord hvis man finner at gruppene i Lenvik med samme sosioøkonomiske status har mye dårligere helse, skoleprestasjoner og kortere levealder enn tilsvarende grupper andre steder, er det grunn til å slå alarm. Noen av oss er også kjent med at helse og sosioøkonomisk status henger nøye sammen, og overraskes ikke av tallene for helsestatus.

En slik måte å legge fram helsestatistikken på fører til svartmaling og en alt for pessimistisk og negativ oppfatning av folks helse, livsstil, fedme og omfanget av sykefravær og uføretrygd i Lenvik. Det samme kan sies om en rekke andre kommuner og fylker, ikke minst i Finnmark med samme inntekts og utdanningsmessige status. Debatt mellom folk og oppslag i lokalavisa bekrefter min påstand om at måten disse statistiske tallene blir behandlet og forklart på blir oppfattet som kritikk av folk flest i Lenvik og lignende kommuner sin levemåte. Inntil vi får sammenlignbare tall vil jeg påstå at vi vet fint lite annet om befolkningen i Lenvik sin helsemessige status enn at den har stor likhet med tilsvarende grupper i resten av verden.

En stor del av forklaringen på de «alarmerende» tallene omkring helse kan altså ligge i lavere inntekt og utdanning hos befolkningen i Lenvik enn gjennomsnittet. Hvorfor er det slik? Kommunen har siden krigen hatt et bra utbygd skoletilbud på videregående nivå, og det har også i lang tid vært mulig å ta høyere utdanning uten å flytte hjemmefra, men det finnes få arbeidsplasser for høyt utdannede, utenom lærere og noen få andre. Sentraliseringen har blitt mye sterkere den siste tida. I utkant-kommunene har tusenvis av statlige arbeidsplasser forsvunnet de siste 20-30 årene, og enda flere blir sentralisert bort med kommunereformen og regionreformen.

Selv relativt store kommuner som Lenvik har ikke klart å holde på den velutdannete ungdommen. Arbeidsplasser for dem havner i de største byene, og særlig i Oslo hvor de fleste med høy sosioøkonomisk status bor i vest og de med lav status i øst. Mange bydeler i øst i Oslo har lav gjennomsnittlig folkehelsestatus, skoleresultater og gjennomføringsgrad på videregående skole akkurat som Lenvik, mens gjennomsnittetallene for Oslo er gode. Slik havner de høyeste sosioøkonomiske sjiktene med best helse og økonomi i disse «vellykkete» byene, og forklarer høyt gjennomsnitt for disse målene vi snakker om her.

I Nord-Norge er det bare to kommuner som har såkalt bærekraftig befolkning når det gjelder aldersammensetning og fødselsoverskudd, og det er Bodø og Tromsø. De to byene er fylkeshovedsteder og sentra for høyere utdanning, og dermed mange arbeidstilbud for godt utdannede med høy sosioøkonomisk status og god helse. I en slik situasjon nytter det ikke for utkantkommunene å bruke en masse tid og krefter på folkehelsetiltak som ikke treffer. Gi utkanten mulighet til å holde på ungdommen, eller i det minste gi oss de riktige tallene for helsestatusen i utkanten sammenlignet med i de største byene.