Da Sylvi Listhaug på Frp sitt landsmøte talte så varmt for å redusere inntaket av flyktninger til Norge, fordi dette kan gå ut over vår egen velferd, tenkte jeg at her har vi den store forskjellen på Frp og Ap. Jeg tenkte da også på alle de menneskene ut over det ganske land som har gitt og fortsatt gir til de som trenger hjelp. Dette uten tanke på egen velferd, men i tråd med Ap sine paroler om likhet og brorskap og det å ta vare på hverandre når det er viktig.

Men så kom skuffelsen. Ap velger en person som står for de samme tanker og verdier som Listhaug og Frp, som sin talsmann i flyktningpolitikken. Da er det ganske naturlig at gamle og nye velgere til Ap vender ryggen til partiet. Skulle bare mangle, men det er synd. Men har vi bruk for partiene til venstre for de som utgjør regjering i da? Vel, det er nok noen flere rike i dag enn før. Men avstanden mellom fattig og rik øker ved hvert lønnsoppgjør. En vesentlig grunn til dette er at det brukes prosentvise oppgjør. Blir prosenten fastsatt til eksempelvis to prosent får en med 300.000 kroner i årslønn en økning på 6.000 kroner, mens en med 900.000 får en økning på 18.000. En med 1.200.000 i lønn får en økning på 24.000. Selvfølgelig innebærer også en lønnsavtale andre ting av verdi. Men det er dette som er den avgjørende faktor for en lønnstigning som innebærer økende forskjell mellom fattig og rik.

Lønnsavstanden mellom de ulike oppgaver og stillinger i arbeidslivet er av denne grunn flerdoblet og dermed ikke lenger i samsvar med det som opprinnelig ble lagt til grunn for lønnsforskjellen. Der var utdanning og ansiennitet, ansvar og risiko, og behovet for å lokke til seg rette fagfolk i et snevert marked. Denne forskjellen er i dag urimelig i forhold til det ansvar og arbeid som i dag blir utført av mennesker med en lavere fagutdanning. Det er derfor dårligere tilbud for de som av ulike grunner ikke føler for å ta en lang videregående utdanning. Det er også litt av forklaringen på at en stor del av dette arbeidsmarkedet dekkes av arbeidere fra andre land. Det er derfor på høy tid å ta en revurdering av lønnsforskjellene i arbeidslivet. Dette burde være en selvsagt oppgave for et sterkt Ap. Men når en stor del av Ap sine tidligere velgere nå er i en høyere lønnsklasse, er det naturlig at de fristes til heller å støtte dagens regjering i arbeidet med styrke enkeltmenneskets muligheter til å sette egne hensyn foran fellesskapet behov og interesser. Løsningen må være at Ap står sterkere fram med sine idealer og målsettinger.

Foran stortingsvalget for ni år tilbake i tid var jeg delegert til å delta på et møte i Tromsø for Høyre i Nordland, Troms og Finnmark. Møtet var viet presentasjon av Høyres program for kommende stortingsvalg. Møtet var ledet av Jan Tor Sanner, som var programkomiteens leder. I møtet raljerte han over inn holdet i eksisterende lov om niårig skole av 1969 og lov om videregående skole. Som gammel skolemann visste jeg at disse lovene var de første skolelovene som likestilte land og by både når det gjelder undervisningstimetall, innhold og undervisningsforhold. Jeg påtalte raljeringen som utidig, men fikk ingen respons. At denne skoleendring førte til at en langt større prosent av ungdom fra distriktene fikk tatt videregående skole og høyere utdanning. Noe som Oslo og andre store byer fikk nyte godt av til dekning for sentraliserte oppgaver.

Men dette hadde tydelig ikke programkomiteen syntes var viktig. Jan Tore Sanner fikk også oppgaven med å gjennomføre regjeringens sentraliseringstiltak, som i praksis har vært en sanering av distriktskommunene og noen fylker. Dette uten respekt for mennesker og eksisterende kulturer. Finnmark, som er vårt største fylke, fortjener både honnør og støtte for sitt mot og sin vilje til å kjempe for sin rett til å ha sin egen administrasjon. Høyre har i flere år ergret seg over at Finnmark har hatt for mange representanter (fire stk.) enn folketall skulle tilsi. Men nå skulle de få det til. Alle med litt praktisk erfaring vet jo at et stort fylke med Tromsø som administrasjonssenter, vil fremtidig utvikling konsentrere seg om Tromsø. Om ikke 100, så i alle fall 50 gode grunner vil det være for at viktige utviklingstiltak blir lagt dit. Men det vil ikke tjene Finnmark. Det samme gjelder for alle små kommuner som blir slått sammen. Heia Finnmark!

Men hva ønsker vi og trenger vi? Vi trenger politikere på venstre side som er opptatt av at vi vil ha et samfunn som viser respekt for våre behov og ønsker uansett hvor i landet vi bor, og et nærdemokrati som ikke drukner i et politisk flertall i nytt kommunesenter noen mil unna de gamle kommunegrensene. Et politisk styre som ser nødvendigheten av å gi kunnskap og økonomisk hjelp til å ta vare på våre naturressurser og som støtter bruken av vårt kulturlandskap til å gjøre Norge enda mer selvforsynt av mat. Et styre som gir slutt på rasering av naturlige møteplasser som butikk, postkontor, en posttjeneste alle ukedager, bank, legesenter, kommuneadministrasjon, og politi- tjeneste med nærhet til det området de skal dekke. Og selvsagt veier og en jernbane som strekker seg fra Oslo i sør til Kirkenes i nord. Amen!

- Alle med litt praktisk erfaring vet jo at et stort fylke med Tromsø som administrasjonssenter, vil fremtidig utvikling konsentrere seg om Tromsø. Om ikke 100, så i alle fall 50 gode grunner vil det være for at viktige utviklingstiltak blir lagt dit. Men det vil ikke tjene Finnmark, skriver Johan Lyngstad. Foto: iTromsø