Vi er privilegert med spektakulær natur her oppe under midnattssola og nordlyset. Ikke nok med det, nordlendingen har også bena godt plantet i en skattkiste av ressurser. Stort potensiale hvisker byråkrater og akademikere. Steike godt, runger det fra kaikanten. Wonderland.
Akkurat nå preges diskusjonen i Nord-Norge mer av utfordringer enn muligheter. I krevende tider er det iboende vanskelig å heve blikket og skue optimistisk over landskapet. Men tar man fram kikkerten og ser framover, dominerer mulighetene. For å nå langt eller høyt, må tanken være stor og helthetlig. Små detaljer må på plass, og omsorgen for at alt henger sammen med alt må med. Vi er minst gode på sistnevnte. Det trengs en «masterplan» for utvikling av Nord-Norge.
Regionen er moden for kraftig opprustning. Nå som verdiskapningen i nord ligger over landsgjennomsnittet er det en klok investering – sett med nasjonaløkonomiske briller. En opprustning vil øke attraktiviteten ved å bo og virke i landsdelen. Nye arbeidsplasser og vekst utløses. Livskvaliteten for nordboeren stiger, og trenden med befolkningsnedgang sammenlignet med landet for øvrig kan snus. Realitetene pleier å jekke ned visjonene. La oss dermed kaste et blikk inn i fremtiden uten budsjettmessige, geografiske og strategiske begrensninger. Da blir ikke «et enten eller» når jernbane Rovaniemi-Kirkenes og Narvik-Tromsø skal på bordet, eller avveininger mellom akvakultur og miljø. Det blir «både og» som fører an i dansen. Fergefritt E6 tegnes inn i masterplanen under en kaffepause. Digitale pergament-ruller trilles ut og viser ambisiøse, helhetlige planer for digital kommunikasjon, energiforsyning, blå økonomi, autonome farkoster til lands og havs, utdanning, søk- og redning, forsvar med mer. Det nordnorske fremtidskartet tegnes i dag. Det kommer til å ta en generasjon å nå målet, derfor haster det å sette pennen på papiret.
For ti år siden bredte en varm fønvind seg over Nord-Norge. Regjeringen satte nordområdene øverst på lista over prioriterte politiske prosjekt. Viktige nasjonale drivere var klima, energi og Russland. Norge åpnet porten til Ishavet for andre land; først kom arktiske naboer på banen med sine strategier. I 2013 fulgte «resten» av verden inn i den arktiske familien – helt til 60 prosent av verdens befolkning nå er representert i Arktisk råd. Storpolitikk har alltid vært en viktig del av nordområdene. Nå er aktørene flere og situasjonen mer kompleks, ikke minst som følge av økende næringsinteresser.
Verdens blikk på nordområdene blir stadig skarpere. Jo mer omgivelsene mobiliserer jo mer kreves det at Norge fører an som veiviser for utviklingen, og får gjennomslag for norske synspunkt og interesser. Tiden er moden for en revitalisert nordområdesatsing. Både for å ivareta norske interesser i en internasjonal sammenheng, og for å kapitalisere på mulighetenes region i en nasjonal kontekst. Nord har gjennom regionreformen fått mer enn et oppspill fra Storting og Regjering. Det er en bestilling om å utvikle og implementere nordområdepolitikk, og muligheten må gripes.
Jeg skal ikke vikle meg inn i regionreformens intrikate irrganger. Men det å etablere samlende prosjekter som skaper begeistring i en vanskelig tid, kan neppe være galt. Ansvaret for satsingen er lagt til landets nordligste region, men perspektivet bør være større. Ambisiøse og helhetlige prosjekt krysser politiske, økonomiske og administrative grenser. Klimaendringene forholder seg ikke til fylkesgrensa mellom Nordland og Troms/Finnmark.
Vi er sårbare alene og når lengre sammen. Samarbeid er krevende, men alternativet er alltid dårligere. By mot by og land mot by gir ingen mening. Hvordan skal byene i nord klare seg uten distriktene og visa versa? By og land er intimt bundet sammen – og bør være et vellykket ekteskap. Samarbeidsprosjektet som søknaden om VM i alpint i Narvik trenger vi flere av.
En het kandidat til å sko Nord-Norge for framtida er et krafttak innen infrastruktur. Først en stopp ved samferdselsperspektivet. Satt på spissen er det nedstemmende å se for seg at ambisjonen om en mangedobling av sjømateksporten skal transporteres med tunge vogntog på skrøpelige, nordnorske veier. Sett fra oven, må det fortone seg som å gå baklengs inn i framtida.
Et avansert nett av flere former for samferdselsårer må til. Jernbane har vært nevnt. Når kommersielle fartøy fra Asia losser i Kirkenes kobles vår region mot øst og sør og åpner tilgang til nye markeder. Langs kysten er trafikken også økende som følge av skip som frakter naturgass fra Jamal. Vår egen maritime aktivitet vil øke i tråd med tilgjengeligheten, bruk og høsting fra norske havområder i nord, eksempelvis fra fiskeriene og akvakulturnæringen. Framtida er også autonom. Kysten vil bli frekventert av førerløse skip, i mange størrelser og på ulike oppdrag. Fiskerestauranten i Bodø får fersk torsk på dørstokken levert av en førerløs farkost fra Svolvær. I lufta svirrer luftens baroner – dronene. For å få det moderne samfunnet til å fungere øker kravene til avansert kommunikasjon og digitale løsninger. Undersjøiske kabler, satellitter, smarte byer og avanserte energinett, med økning av fornybar energi, er en del av denne fremtidsmosaikken.
Hva med å aktivt bruke nordområdene som testlaboratorium til å finne nye teknologiske løsninger? Spesielle miljøkrav i følsomme områder kan bidra til å fylle det grønne skiftet med konkret innhold og dermed bli til forretning. Løsninger som fungerer i Arktis kan bli en viktig eksportartikkel.
Utviklingen innen akvakultur med store offshore-installasjoner som reduserer miljøbelastningen er spennende i så måte. Også Avinor sin satsing på el-fly. Og hvorfor kan ikke avansert subsea-teknologi, eksempelvis i utforskningen av mineraler på havbunnen, bli en nordnorsk disiplin? Intelligent fiske med sensorer i trålposen som sorterer ut uønsket fisk er også en nyvinning som styrker bærekraftig høsting fra havet. Bare fantasien setter grenser. Mangt av dette vil se dagens lys. Og mye mer. Viktig er det likevel at den mer trauste basisinfrastrukturen ligger i bunn; vei, kjøl, fly, jernbane, energinett, digital kommunikasjon og levende samfunn.
Kanskje er det naturen som har gjort nordlendingen spesielt jordnær, realistisk, andektig og en smule avmektig? «Det ordner seg nok», sier nordlendingen. Det ordner seg ofte, men slett ikke alltid. Hvis avmakt er motstykket til makt og beslutningskraft, er det grunn til ettertanke. Det er opp til oss å forme framtida i nord. Tidsvinduet for å tenke stort og helhetlig står åpent nå.
