Folkehelseprofilen som nylig er lagt frem for kommunestyret, viser at Lenviks befolkning stadig blir mer feilernærte, mer overvektige og mer sedate. Ikke veldig mye verre enn i andre kommuner i Troms, men trenden er tydelig.
Jeg har sett folkehelseprofilene til de øvrige Senja-kommunene – i den grad de er gjennomført – og kan slå fast at den negative trenden forsterkes etter kommunesammenslåingen i 2020. Folkehelsekoordinator Karoline Sandberg og assisterende kommunelege Steinar Konradsen er krystallklare i sine uttalelser: Noe må gjøres! Tiltakene som har vært gjort til nå, har faktisk ikke virket etter hensikten. Her må det tenkes nytt. Fort.
Hvem er det som egentlig har ansvaret for at befolkningen er blitt stadig mer stillesittende og tyngre? Staten? Kommunen? Skolen? Barnehagen? Butikkene? Du selv? Det som er sikkert, er at dårlige resultater i folkehelseprofilen bl.a. beskriver høyt sykefravær i skole og arbeid, høyt antall kroniske sykdomsdiagnoser, høy uførhet, laber psykisk uhelse og generell mistrivsel. Ikke greit for den enkelte, og slett ikke greit for kommuneøkonomien. Folkehelsa, hva er nå det? Helsedirektoratet definerer ”folkehelse” som ”befolkningens helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg i en befolkning”. Altså en beskrivelse av tilstanden basert på målinger og tall for befolkningen som helhet. Det sies ikke et steinsens ord om hvordan overvekt og mangel på fysisk aktivitet gir livsstilsykdommer som høyt blodtrykk, hjerte-karsykdommer, diabetes, stoffskifteproblematikk, allergier/astma, psykisk uhelse og diverse syndromer. Man konstaterer bare antall diagnoser pr. befolkning. Men det er ikke ”befolkningen” som pådrar seg disse sykdommene. Det er enkeltmennesker som må leve videre med de begrensningene kroniske sykdommer faktisk gir.
Folkehelsearbeid defineres som ”samfunnets innsats for å påvirke faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, forebygger psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, samt arbeid for en jevnere fordeling av faktorer som direkte eller indirekte påvirke helsen.” Altså ”noe” ( for eksempel tiltak) som ”noen” (for eksempel kommunestyret) skal gjøre for andre (helt sikkert deg og meg) som igjen ikke trenger å gjøre noe som helst for å følge opp. Hvem gjør hva? Lenvik kommunes kommuneplan, samfunnsdelen, har to uttalte satsningsområder: Barn og Unge og Folkehelse.
Lenvik kommune har satset mye ressurser inn i skoler og barnehager mht til lærer- og voksentetthet, helsesøstertjeneste på alle skoler, tilgang til spesialundervisning og tjenestetilbud innen fysisk aktivitet og barnefattigdom. Faktisk over 50 forskjellige tiltak og prosjekter. Det jobbes for å få høyere utdanning til kommunen fordi forskning viser klar sammenheng mellom lav utdanning og uhelse, selv om jeg må tilstå at kommunestyret ikke bestandig har fremming av ”folkehelse” fremst i pannebrasken når populistiske saker er viktigst å få gjennomslag for...
Det argumenteres med at skolenedleggelser og –sammenslåinger har gitt flere buss-elever og færre som sykler eller går til og fra skolen. Mulig. Tallene fra folkehelseprofilene rundt omkring tilsier ikke at det er sånn.
Daglig møter jeg horder av gående elever på min arbeidsvei til fots forbi to store sentrumsskoler. Jeg observerer også at mange elever – veldig mange elever – blir kjørt i privatbil til skolen. Av foreldrene. Så nært inngangsdøra som det er mulig å komme.
Er det slik at ”jo mer generell tilrettelegging, jo mindre generell aktivitet”? Hva gjør du? Skal folkehelseprofilens nedadgående spiral stanses og begynne å gå i ønsket retning, koker det faktisk ned til hva DU og JEG og alle andre innbyggere i denne kommunen kan gjøre selv – for seg selv og egen helse.Tenk om alle voksne innbyggere i Lenvik kommune kunne gjøre et aldri så lite ”dugnadsløft” for folkehelsa! Egentlig er det ikke så mye som skal til, men mer at man faktisk gjør det.
Heldigvis lever vi i et samfunn, der den enkelte innbygger har råderett over eget privatliv. I stor grad både over pengeboka og eget handlingsmønster. Tenk deg et samfunn, der det motsatte var tilfelle. Der kommunen satte opp budsjett for familieøkonomien din, innførte kvoter på matvarer som man mente du kunne klare deg uten, en uke uten sukker, alkohol og transfett pr. måned og dessuten påla deg 30 minutter fysisk aktivitet hver dag. Det hadde åpenbart gitt resultater på folkehelseprofilen!
Tilgangen til forskjellige aktiviteter i lokalmiljøet er betydelig og faktisk ganske variert. Tilgangen til kunnskap om helse, mat og ernæring har aldri vært større. Det er bare å google! Og det er vi kanskje flinkest til og bruker mest tid på: Å sitte stille ved pc´n og google all den gode maten vi skal lage fra bunnen av og alle aktivitetene vi skal komme igang med. Bare vi får tid. Men det er din fulle rett å la være... og håpe at dagens velferdsrettigheter opprettholdes i overskuelig fremtid...
Men det hadde vært artig om vi alle kunne gjøre litt – gå den ekstra halvtimen, trene de der bicepsene et par runder pr. dag og spare sukkerinntaket til lørdag... Ikke bare for å bedre tallene på Folkehelseprofilen, men for å gjøre litt for egen helse. Det fortjener vi vel?
