Under overskriften: «Den lammende frykten for forandring», avlegger Folkebladet, i en leder, Senterpartiet en visitt som ikke bør bli stående uimotsagt. Forfatteren av lederartikkelen slår fast at partiet scorer høyt på sin bastante motstand mot endringer, ikke minst i Troms og Finnmark. At han i samme åndedrag ber om at Sp snarest mulig må fortelle hvordan de vil finansiere velferden som kommer under press på grunn av færre yrkesaktive og omstillingen det norske samfunnet før eller siden får i fanget, er vel en sammenblanding egnet til å forundre flere enn undertegnede.
«Den lammende frykten for forandring»
Hvis dette er mynta på Senterpartiet, så er det jo regelrett skivebom. Partiets aktive distriktspolitikk, kamp mot regjeringens reform/sentraliseringspolitikk, og ikke minst partiets kompromissløse kamp mot nedbygging av Forsvaret i nord, har velgerne oppfattet, og gitt Senterpartiet rekordhøy oppslutning i meningsmålinger i hele Nord-Norge.
I sin iver etter å forsøke å bevise hvorfor store enheter i offentlig tjenesteyting er en glimrende idè, drar lederskribenten, ikke uventet, frem barnevernkortet. Som Folkebladet og velgerne utmerket godt kjenner til, har svikt i barnevernstjenesten vært Høyres kronargument for at små kommuner ikke klarer å levere gode nok tjenester. Dette ikke minst i den politiske debatten rundt kommunereformen og regjeringens sentraliseringsiver. Denne påstanden er en myte og lite etterrettelig. Da KS fikk undersøkt barnevernet for noen år tilbake, var konklusjonen at små kommuner har et mer effektivt barnevern, fordi de fanger opp flere barn og har hjulpet flere enn det store kommuner klarer. Har Folkebladet fått med seg en nylig presentert kåring av landets beste kommuner innen barnevern? Fire av de fem på topp er kommuner med under 3.000 innbyggere.
Folkebladet hadde sist onsdag et førstesideoppslag om at Lenvik bryter loven om barnevern. Kommunen er jo, etter våre forhold, en relativ stor kommune. Kanskje er det lov å forvente at lederskribenten utviser en viss grad av ydmykhet neste gang stordriftsfordeler skal heies frem.
Det neste eksemplet lederen tar opp er innføringen av nærpolitireformen. Der åpner lederen med å si, det samme som Senterpartiet hevder, at motstanden mot reformen er lett å forstå, og kommunene som mister lensmannen frykter naturlig nok konsekvensene av manglene beredskap. Å redusere antall lensmannsdistrikt fra 18 til fire gjør man ikke for moro skyld, men for å styrke mulighetene til å bekjempe alvorlig kriminalitet, som seksuelle overgrep i den nye digitale skyggen. Det sier lederskribenten, og det må han gjerne mene.
Men han er på farlig grunn når han i fortsettelsen sier at å la alt være ved det gamle, mens verden iler videre, kan være selve sviket mot disse barna. Det må være grunn til å spørre. Hvem er denne alvorlige insinuasjonen rettet mot? Den er nemlig farlig nær en påstand som nesten førte til regjeringskrise for kort tid siden, der en statsråd beskyldte Ap for å støtte terrorister når partiet sa klart fra at det var domstolene/retten som skulle avgjøre om en asylsøker skulle sendes ut av landet.
Nærpolitireformen ble vedtatt av Stortinget i juni 2015. I prosessen videre for å organisere en struktur tilpasset reformen ble blant annet hvert tredje lensmannskontor eller politistasjon lagt ned. Disse skal erstattes av såkalt rullende politipatruljer. Nærpolitireformen har blitt møtt med betydelig motstand. 75 kommuner, fordelt over hele landet har uttrykt sterk bekymring for at reformen vil gi svekket sikkerhet og trygghet for befolkningen. Politiets Fellesforbund støttet i utgangspunktet reformen. Senere i prosessen var stemningen snudd, og forbundets leder, Sigve Bolstad, advarte mot at reformen gikk i motsatt retning av det politikerne ville og det publikum hadde rett til å kreve.
En spørreundersøkelse utført blant medlemmene i Politiets Fellesforbund viste at hele 85,2 prosent av dem som svarte er helt uenig eller delvis uenig i at politiet ville komme «tettere på publikum etter reformen». Som om ikke det var nok, så har 65,2 prosent svart helt uenig, eller delvis uenig i at «Norge blir et tryggere samfunn etter reformen». Svært mange polititjenestemenn mener det er en reform som primært handler om sentralisering og kostnadskutt, ikke om et politi som er tett på folk og som kan løse de oppgavene det er satt til.
Senterpartiet har hele tiden vært klar på at etter det tragiske terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011 så måtte den norske politiberedskapen styrkes kraftig. Reformen, som bllant annet innebærer nedleggelse av 126 lensmannskontorer i distriktene vil føre til et mer spisset politi i politibiler, men også utrygghet i mange lokalsamfunn. Det er etter vår mening et kjennetegn på en reform i ubalanse.
Det er vanskelig å se for seg hvordan de store politidistriktene, selv med patruljer på hjul, kan erstatte lokal kunnskap om både folk og geografi. Hvordan kan politiet drive forebygging, dersom politi ikke kjenner miljøene de ferdes i? Senterpartiet vil ha en politireform som har tillit i befolkningen i hele landet, og ikke minst i politiet!