«Jeg skal bli rik!» sa en fiskeoppdretter på Senja på et seminar for noen år siden. Det var hans mål i livet med de mange negative påvirkninger det måtte få for livet i havet og kysten. Slik har kanskje ikke alle kystfiskere som har inngått standby-kontrakter med oljeselskaper eller de som ønsker fritt kjøp av fiskekvoter tenkt. Men det er mange av disse som en konsekvens gjerne kjører over «sjarkromantikere» på fiskefeltene når gjeldspress fra bankene og tidspress for å få fisket kvoter i full fart medfører at moral mer eller mindre er kastet overbord.
Nyttige idioter kaller de seg — finnmarkpolitikerne som lot seg forføre av oljeselskapenes løgner. Det samme skjedde i Nordland. Mon tro om ikke også enkelte kystfiskere burde tenke grundig igjennom hva de hopper på i pyramidespillet «strukturering» — kjøp og salg av fiskekvoter istedet for å lage oppslag i mediene med krav om strukturering også for de minste fartøyene på kysten. Som i Fiskeribladet Fiskaren på fredag den 13.
For historien viser at kjøp og salg av fiskekvoter for lokalsamfunn kan fortone seg som å pisse i buksa for å holde varmen. I noen år går det bra, men ved høye nok bud eller generasjonskifte blant fiskebåteiere så forsvinner verdiene gradvis ut av lokalsamfunn langs kysten i nord enten det er Bø, Flakstad, Moskenes, Andøy eller Øksnes. På Andøya har vi erfaringer fra alle sider av strukturering.
Det finnes faktisk noen «romantikere» med mindre båter som tar seg tid til å gi sitt bidrag for å bevare det vi har igjen av fiskerier i nære kystområder. Den jobben må faktisk gjøres av aktive i vår næring enten det gjelder oppdrett i fjordene eller olje på yttersia.
For mens metode for — og fordeling av ressurser skaper splid mellom aktørene som lever av havet, kan vi for eksempel på Oljedirektoratets hjemmesider (npd.no) se at ikke mindre enn ni forskjellige dødbringende seismikkskytinger er under behandling, planlegges eller pågår på fiskefeltene sør for Lofoten (64 gr. N - 67 gr. N) i tidsrommet mars til november 2018. I tillegg skal det på nytt teppebombes på enorme havområder utenfor Troms og Vest-Finnmark av flere fartøyer helt sør til 71 grader N. De fleste vet idag hva dette medfører for fiskeriene i nærheten.
Kjent blant få er historien om Senja-rederen som påsto at at det da sittende fiskeriregimet var en større trussel mot fiskeriene enn hva oljenæringa er. Han ville ha kjøp og salg av fiskekvoter for den minste fartøygruppen for derved å berike seg selv ved å bruke ungdommer som argument. Daværende oljeminister, som også var nestleder i Senterpartiet, ble på denne måten veldig frivillig ført bak lyset, noe som et år senere var sterkt medvirkende til ekstraordinært landsmøte i partiet med kun èn sak på dagsorden. Valg av ny nestleder.
Kanskje kysten i nord ville være bedre tjent med at forkjempere for en fiskeripolitikk som i andre land har slått fullstendig feil, nå toner ned sine krav. For kysten kan umulig være tjent med at våre viltlevende fiskeressurser i framtida fordeles på færre hender og dermed sysselsetter bare de stadig færre som blir igjen. Arbeidsledige kystfiskere er godt nytt for oljeindustrien og dårlig nytt for oss.
Hva med heller å bruke energien til å skape debatt innad i fiskeriorganisasjonene og sette fram krav om å få slutt på oljenæringas langvarige trakasseringer og annekteringer av våre fiskefelter? For det er ingen andre enn fiskere som legitimt kan gå ut og kreve dette før det er for sent. Slik det nå fungerer så krangler norske fiskere innbyrdes så fillene fyker om smulene som er igjen mens oljeindustrien annekterer åkrene våre.
Vi fikk i gave fiskerigrenser og noenlunde intakte fiskebestander fra våre forfedre. Hva skal bli vårt footprint til våre etterkommere? Solgte fiskeressurser og øde kyst? Avgitte fjorder og fiskefelter på yttersia til oppdrettsnæringen og oljeindustrien? Hvis det ligger romantikk i å kjempe mot dette så må jeg øyeblikkelig innrømme at, ja, jeg er en «sjarkromantiker»!
