Jeg skal gi Bjørnar Sellevold (Folkebladet mandag 16. april rett i en ting: Forsvaret fikk gjennom en del år for lite ressurser. Siden 2013 har regjeringen snudd denne trenden. Da er det viktig å skille mellom kaldkrigsnostalgi og en reell styrking av Norges forsvarsevne.

I innlegget publisert 16. april skriver Bjørnar Sellevold at det er «sterkt provoserende å lese avisinnleggene fra stortingsrepresentant Hårek Elvenes (H), og også beroligelsen fra forsvarsministeren, om at vi nå satser så formidabelt bra på et effektivt forsvar her nord.» Sellevold hevder at «nedbyggingen og maltrakteringen av Forsvaret i nord har skjedd over mange år, der både nordlandspolitikere og andre politikere har stått i kø som gode femtekolonnister.»

Det er alltid godt å se engasjement for Forsvaret, noe Sellevold skal ha honnør for. Han har rett i at Forsvaret gjennom mange år fikk for lite ressurser. Særlig ble dette tydelig på 90-tallet og tidlig 2000-tall. På andre punkter er det likevel en hel del som ikke stemmer i Sellevolds innlegg. Regjeringen har tilført Forsvaret store ressurser siden 2013, med en økning i forsvarsbudsjettet fra rundt 43 milliarder til 55 milliarder. Denne opptrappingen skal fortsette. Sellevold må gjerne ha sterke meninger om Forsvaret, men det er synd at satsningene vi gjør i nord ikke anerkjennes.

Det er viktig å skille mellom kaldkrigsnostalgi og en reell og moderne styrking av Norges forsvarsevne. Sellevold trekker fram de gamle kystfortene mellom Helgeland og Lyngen, implisitt at nedleggelsen av dem gjør at Forsvaret i nord er betydelig svekket. Det er feil. La det være klart: Kystfortene ble lagt ned av militære årsaker. Den kanskje viktigste årsaken var den økende spredningen av presisjonsstyrte, langtrekkende våpen som kryssermissiler og ballistiske missiler. Når disse våpnene ble mer vanlige, endret de situasjonen. Kystfort bevæpnet med kanoner fikk relativt sett mye dårligere beskyttelse, og mistet i løpet av ganske kort tid sin militære verdi. Derfor var det riktig å legge dem ned. Dette skjedde for øvrig mange år før regjeringen Solberg inntok regjeringskontorene.

Sellevold trekker frem spørsmålet om kampfly på Bodø eller Ørlandet. Det er riktig at det har kommet en økning i kostnader sammenlignet med for ti år siden, da valget om å kjøpe F-35 ble tatt. Kostnadsøkningen kommer i all hovedsak av at man den gangen, i fredeligere tider, planla for en mindre beskyttet base. Regjeringen erkjenner den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen og tar grep: Basen bygges nå for å kunne motstå alvorlige angrep, med tyngre sikring og en rekke sheltere for F-35. Etter hvert vil også langtrekkende luftvern komme på plass. Dette koster penger, men er helt nødvendig for å trygge forsvarsevnen vår.

Samtidig bygges Luftforsvarets base på Evenes kraftig opp. Sellevold hevder det skal stasjoneres «et par fly» på Evenes. Det er i beste fall en halv sannhet. Antall kampfly vil variere. I perioder vil øvingsaktiviteten være høy, og antallet vil være langt høyere enn «et par fly». De fem nye P-8 Poseidon overvåkingsflyene, til en samlet prislapp på rundt 11 milliarder kroner, stasjoneres også på Evenes. Dette gir Luftforsvaret økt militær tyngde i nord, med en solid kapasitet til å overvåke havområdene våre. Det finnes muligheter til å huse mange flere kampfly om nødvendig. Evenes kan altså på svært kort tid forsterkes. Langtrekkende luftvern etableres på flybasen, og vil kunne beskytte flere av Forsvarets andre baser i Ofoten og Sør-Troms.

Det er et faktum at Hæren får økt tyngde i nord. Vi forsterker Garnisonen i Sør-Varanger med et jegerkompani. Vi oppretter en ny kavaleribataljon ved Garnisonen i Porsanger. Det er ikke det samme som å «skryte av en ny panserbataljon», som Sellevold skriver. Bataljonen skal telle rundt 400 soldater, befal og offiserer, og blant annet være satt opp med stormpanservogner og luftvern. Den planlegges per nå ikke oppsatt med stridsvogner. Det har heller ingen påstått. I sum øker Hærens kampkraft i landets nordligste fylke vesentlig.

Regjeringen har kontinuerlig satset på å utvikle Forsvarets kapasiteter: Kampfly, overvåkingsfly, ubåter, kystvaktfartøy, kampluftvern, artilleri, samt mer seiling og øving i nord. Det er viktig å huske på at forsvarsevne måles i nettopp slike kapasiteter, ikke i antall baser eller antall kvadratmeter bygningsmasse. Det er ikke lenger avgjørende å ha baser overalt. Det gir ikke Forsvaret økt kampkraft, kun økte utgifter til eiendom. Forsvaret må ha en basestruktur av passe størrelse, men heller ikke mer. Da kan vi bruke så mye som mulig av forsvarsbudsjettet på å øve, seile og fly.

Vi er nødt til å omstille Forsvaret i takt med tiden. Det skylder vi norske soldater, så de kan møte morgendagens trusler på en så god og relevant måte som mulig.

- Det er riktig at det har kommet en økning i kostnader sammenlignet med for ti år siden, da valget om å kjøpe F-35 (bildet) ble tatt. Kostnadsøkningen kommer i all hovedsak av at man den gangen, i fredeligere tider, planla for en mindre beskyttet base, skriver Hårek Elvenes. Foto: Hans Viktor Øye