I dag har vi sånn cirka 120.000 jenter som spiller fotball i Norge. Vi har kvinnelige ledere, trenere og dommere på toppnivå. Burde vi ikke snart få minst en kvinnelig trener i Eliteserien for menn?

En ting er sikkert, vi i Norsk Fotballtrenerforening har troen på at dette skal kunne bli en realitet. Men jeg begynner å bli utålmodig. Det snakkes om at norsk fotball må bygge en plattform først (sier menn), men jeg mener at vi allerede har den plattformen. Vi har tross alt passert år 2018 e.kr, så fotballen burde hatt lang nok tid til å forberede seg til å få et elitelag ledet av en kvinne. Eller er det viljen som ikke er på plass? Tja, si det. Etter at «Hjemmebane» ble et av mine favorittprogram på NRK så har jeg reflektert over nettopp dette. Hva skal til?

1: Første prioritet er at vi har jenter som har lyst på jobben som hovedtrener i fotballen for gutta. Det vet vi at vi har. Det har etter hvert blitt flere jenter som har både erfaring fra spill på høyere nivå og høy trenerutdanning. Det er et tankekors når en av de mest meritterte trenerne i Norge, Monica Knutsen, sier at «hun har ikke blitt spurt engang», når spørsmålet om hun kunne tenke seg å trene et topplag for herrer blir stilt. Hvorfor er det slik tro? Handler det om at sportslig utvalg i toppklubbene ikke vurderer en kvinne som god nok? Er det kjønn som avgjør hvem som blir trener, eller er ikke det å lete etter den treneren som passer inn i klubben viktig? Jeg bare spør jeg. Men, og det er et stort men, det er klart at det er vanskelig å vende en kultur, og i Norge har vi ikke kultur for at kvinner skal trene menn. Selv om kvinnefotballen i Norge har en historisk lang tradisjon, så har nok ikke treneryrket for kvinner det.

2: NFF må satse på de kvinnene som har lyst – dra de gjennom samme utdanningsmulighetene som menn har. Det er faktisk noe de har signalisert gjennom fremtidens budsjett i NFF. Det må utvikles og etableres flere rollemodeller som kan inspirere andre jenter til å ta trenerkurs, og helt konkret må NFF kunne finansiere kursavgiften for UEFA A og UEFA Pro etter hvert som kandidatene går videre i trenerstigen. Og ellers oppfølging i hverdagen, bruk av erfarne mentorer er sentralt. Men mye av utfordringen er at kvinner ikke kommer inn på UEFA A, da inntakskriteriene er vanskelig å oppfylle. Og har du ikke minst UEFA A-lisensen kan du bare glemme å trene i Eliteserien. På en måte en ond spiral. Den spiralen kan vi løse.

3: Gi kvinner tillit som landslagstrenere. Hvorfor kan ikke kvinner trene A-landslag på både dame og herresiden? Hvorfor kan ikke flere damer være aktuelle som trenere for aldersbestemt landslag, både gutter og jenter. I dag er det stort sett på ledersiden og i administrative stillinger det sitter damer i posisjoner. Vi har damer med kompetanse og har for så vidt hatt kompetansen i mange år – så da lurer jeg på hva det er gutta har, som blir ansatt i NFF som landslagstrenere, som ikke damene har. Slipp oss til, NFF!

4: Vi trenger bare EN klubb som tør å satse. I stedet for at treneryrket på toppnivå er forbeholdt noen få, må det være godt å få inn andre trenere som står for andre idèer. Om man da tilfeldigvis er kvinne, har da ingenting å si. Lukk øynene og se for deg pressekonferansen til den første klubben som presenterer en kvinne som hovedtrener for elitelaget sitt. Tenk media, sponsorer, omtale, anerkjennelse... Tenk så gøy det hadde vært!

Dette er bare noen av de betraktninger jeg har gjort meg, og jeg har nok ikke fasitsvarene på noe av dette. Men jeg ønsker at temaet bringes inn i alle de fora hvor fotball diskuteres, vi er mange som bryr oss, og minst halvparten i Norsk fotball er kvinner.

Så helt avslutningsvis har jeg en bønn til et hvert klubbstyre. Ikke ansett en kvinne bare fordi hun er kvinne, men fordi hun har en kompetanse som dere etterspør. I 2014 ble det i Portugisisk fotball nivå 2 ansatt en kvinne som trener. Etter 2 uker i jobben forlot hun jobben, og pressen brukte begrep som «klubben ble forlatt av en kvinne». Det var ikke greit.

Jeg stiller store spørsmål til om hvorfor de i det hele tatt ansatte en dame, men ser jo at et av målene var å få publisitet, noe de og greide. I mitt hode er dette et skudd så langt fra mål at det ikke kvalifiserer til å komme på benken engang!

– Vi trenger bare EN klubb som tør å satse, skriver Elin Nicolaisen i dette leserinnlegget. Foto: Øyvind Askevold Kaarbø / Harstad Tidende