Familiepolitikk og barnevern:

Norge er kommet i vanry

Men det haster med å gi foreldre tid til selv å være foreldre

Johan Lyngstad, Tennevoll

VANRY - Dagens barneverntjeneste har ført til at Norge er kommet i vanry både i Norge og resten av Europa, og med saker til behandling i den Europeiske menneskerettsdomstol, skriver Johan Lyngstad.   Foto: Sara Johannessen, NTB/Scanpix

debatt

I Norge mangler vi en god familiepolitikk. Det vil si, vi har overtatt den målsettingen fra de kommunistiske land om at begge foreldre skal raskest mulig komme seg ut i arbeid igjen etter en barnefødsel. Derfra har vi også hentet ordningen med angiveri i form av anonyme bekymringsmeldinger. Omsorg og oppdragelse skal være det offentliges ansvar. Før var det sykdom hos foreldre, fattigdom eller dødsfall som utløste behov for at noen har måttet tre til som fosterforeldre for barna, med det offentliges tillit.

Vi husker vel alle med gråten i halsen lesebokas historie om Marte Svennerud som i en slik situasjon sa «da tek je alle sju». Men nå lever vi i en annen tid der det kun er snakk om foreldrenes evne og mulighet til å ta seg av sine barn på det samfunnet mener er forsvarlige oppvekstvilkår. I dette bildet finner vi også de muligheter til utnyttelse av barn som moderne teknologi gir for avvikere av ulike slag, og en offentlighet som hisses opp av medias jag etter sensasjoner som gir økt salg. Det lager et krav og et forventningspress som skal imøtekommes av barneverntjenesten.

Men den etablerte barneverntjenesten er ikke kvalifisert for å greie en slik oppgave. Det ser vi på de mange «overgrep» mot særlig unge foreldre som skjer av barnevernet. En av de siste statistikkene jeg har sett om barneverntjenestens arbeid viser at over hele landet er det de tunge og vanskelige sakene som blir liggende urørt. Det viser seg også at selv om barnevernsloven er klar på hvordan tjenesten skal forholde seg til den, og at kommunen ved en valgt tjenestemann skal føre tilsyn med sitt eget barnevern, og at fylkesmannen har ansvaret for å føre tilsyn med at kommunen har en barneverntjeneste som fungerer i henhold til lovverket, er ikke alt tilfredsstillende. Det virker som om kommunen med sitt tilsynsansvar kvier seg for å ta opp kampen med tjenesten selv om de vet at det tjenesten gjør, ikke er i samsvar med loven.

Dagens barneverntjeneste har ført til at Norge er kommet i vanry både i Norge og resten av Europa, og med saker til behandling i den Europeiske menneskerettsdomstol. Mye av dette kan skyldes at norsk barnevern misbruker retten til å følge opp mottatte bekymringsmeldinger, og bruker uvesentlige forskjeller i oppdragelse som et eksakt krav til hva god oppdragelse (for eksempel ikke klatre i tre eller på kaia i fiskeværet osv.) skal være. I en tid med innvandrere og andre fra ulike kulturer med ulike normer må vi i større grad ta hensyn til slike variabler. Videre at barnevernet bruker hjelpemidler som ikke holder mål, eller som blir brukt på en feilaktig måte.

Men felles for alle foreldre, både norske og innvandrere, er at de må ha kunnskap, nærhet og tid til være foreldre. Vi lever i en tid der samfunnet endrer seg raskere enn oppdragelsen barna får. Psykolog og forsker Erik Hamburger Eriksson lærte oss at vi til vanlig oppdrar barn slik vi selv ble oppdratt. Dette blir det vansker av for alle barn, ikke bare for innvandrerbarn som kommer fra svært forskjellige kulturer.

Vi lever alle i et «moderne samfunn» som ikke er lett å finne sin plass i. Det gjelder alt barn og unge spiser og drikker og misbruker, skulking fra skolen, mobbing og ingen erfaring med praktisk arbeid, ansvar med mye mere. Foreldrene må ut i arbeid og kan ikke være der når barna trenger dem. Besteforeldre som før var så god å ha, har i en periode kjørt på ferietur på motorsykkel, en lang periode med leilighet i Spania o.l. Men nå krever pensjonsordningen at alle helst må arbeide til de stuper.

Men for all del; vi har mange flotte foreldre, besteforeldre, naboer og andre nære slektninger med ideer, lyst og gode forutsetninger til å gi barn og unge gode utviklingsmuligheter. Men det haster med å gi foreldre tid til selv å være foreldre. I dag er lørdager og søndager de eneste hele dagene foreldre kan bruke til planlagt samvær med sine barn. Men en del av disse dagene er allerede brukt av ulike aktivitetstilbud barna er med på, og som derfor ikke alltid er tilgjengelig for aktiviteter for barn og foreldre sammen.

Å gå på butikk sammen er ikke den beste måten å bruke samværsmuligheten på. Derfor er kravet fra foreldre om søndagsåpne butikker en håpløs ide i denne sammenhengen. Vi kan også tilføye at sittende regjerings sentraliseringspolitikk heller ikke er god for de som vokser opp i dag. Mye var annerledes da kona mi og jeg startet vår familie i 1963 og ble enige om å få fem barn, og at kona skulle være heime til den minste begynte på skolen. Slik ble det. Vi fikk fire barn, men økte med to babyer som fosterbarn, som vi senere adopterte. Vi deltok aktivt i fosterhjemsarbeid både på fylkesplan og på landsplan, og fikk offentlige priser som takk for dette. Det er derfor ikke greit å takle at vi som besteforeldre nå er blitt dratt med i dagens barneverns «saneringsarbeid». Jeg vil i neste innlegg gjøre rede for hva vi har opplevd på dette området de siste seks årene.


PS: Visste du at dersom du har hatt en sak med barnevernet, så står det i din helsejournal «Ob»» Obs! barnevernet!» På barnets helsekort, som følger barnet også når du flytter, merknad om barnevernet. Du blir aldri fri.