I høringen om Andøya flystasjon i utenriks- og forsvarskomiteen (U&F) kom forsvarsminister Frank Bakke-Jensen med en ny og oppsiktsvekkende opplysning. Forsvarsdepartementet (FD) utreder sivile flyplasser som beredskapsbaser for allierte kampfly. Dette skal, ifølge Bakke-Jensen, presenteres for Stortinget på et senere tidspunkt.
Denne opplysningen vakte sterke reaksjoner, og ble av Martin Kolberg (Ap) beskrevet som «tung informasjon». Forsvarsministerens melding fikk noe mer «kjøtt på beina» da forsvarssjefen (FSJ) talte ved Oslo Militære Samfund (OMS) 22. januar. FSJ opplyste forsamlingen at «oppdaterte forsvarsplaner gjør det nødvendig å revurdere behovet for infrastruktur knyttet til forsterkningsplanverket». Videre informerte FSJ at nye løsninger for mottak av allierte kampfly må vurderes og at flere alternativer er lansert.
Uavhengig av dette er det nyttig å notere seg artikkelen på nettstedet aldrimer.no datert 16. januar angående flydrivstoff ved Evenes flystasjon samt Flaggkommandør (p) Børresens kommentar i en oppfølgende artikkel datert 17. januar. Det er all grunn til å ta de nevnte artiklene på alvor, da de støtter opp omkring utallige troverdige påstander om Evenes flystasjon og dens operative begrensninger ved å understøtte vedvarende og tunge kampflyoperasjoner i nordområdene.
Vi kan ikke se bort fra at FDs utredning om bruk av sivile flyplasser som baser for allierte flyforsterkninger er en erkjennelse at Evenes flystasjon ikke tilfredsstiller de operasjonelle behov som er nødvendig for å etablere luftherredømme i nordområdene. Det blir interessant å få innsikt i disse planene og hvilken forberedelser FD mener Forsvaret må gjøre ved de sivile flyplassene som er tenkt å huse kampfly fra USA og NATO. Personlig er jeg spent på om vi kan forvente utplassering av luftvern ved eksempelvis Langnes eller Svolvær lufthavn. FDs argumentasjon vedrørende Andøya flystasjon tilsier nettopp det.
Det er svært betenkelig og vanskelig å forstå at FD på en side argumenterer sterkt for å legge ned Andøya flystasjon, en base som er spesiallaget som en kampflybase for bruk i krig, til fordel for sivile flyplasser. Det er risikabelt å forskuttere noe, imidlertid er det naturlig å resonnere seg frem til at Luftforsvaret regelrett ikke kan akseptere sivile flyplasser som beredskapsbaser.
Årsaken til dette er en uttalelse fra generalmajor (p) og avdøde Per Egil Rygg ved OMS i 2015, der han forklarte begrepet stridsverdi for en kampflybase: «Med operativ stridsverdi menes kapasitet innen drivstoff, ammunisjon, stridsanlegg, K2, beskyttet infrastruktur og flyoperative flater. Det er slike baser Luftforsvaret trenger for å kunne drive operasjoner i hele konfliktspekteret fra fredsdrift til høyintensitet. Det er også slike baser våre allierte trenger. Det er viktig å være klar over at det er svært stor forskjell på en sivil flyplass og militær flystasjon. En militær flystasjon er bygd for krig. Det er ikke en sivil flyplass. Det er omtrent like stor forskjell på en sivil flyplass og en militær flystasjon som det er mellom en folkevogn og en stridsvogn. Sivile flyplasser kan godt nyttes i fredsmessige lavintensitets-operasjoner, men de har meget lav stridsverdi i høyintensitets-operasjoner».
Utsagnet fra 2015 er meget tydelig på at det er fagmilitært uforsvarlig å planlegge styrkeoppbygging av allierte kampfly ved bruk av sivile flyplasser. Det vil være meget oppsiktsvekkende dersom nåværende sjef for Luftforsvaret, generalmajor Tonje Skinnarland, endrer luftforsvarets anbefaling på dette punktet.
FD bør være klar over hvilket politisk signal Norge sender til NATO og Russland ved å legger ned operative flystasjoner med høy stridsverdi i Nord-Norge og erstatter disse med sivile flystasjoner som ikke på noen måte er bygget for krig. Dette grepet bidrar på ingen måte å styrke NATOs luftmilitære tilstedeværelse i nordområdene. Videre er det betenkelig at regjeringen kommuniserer at vi lever i en usikker tid med et aggressivt og selvhevdende Russland; samtidig byttes den norske stridsvognen ut med en folkevogn, for å bruke Per Egil Ryggs anekdote.
I sin tale ved OMS beskrev FSJ en ny normalsituasjon i nordområdene med russisk styrkeoppbygging, modernisering og økt militær tilstedeværelse i nordområdene. Det er tydelig at en ny sikkerhetskonkurranse mellom Russland og USA/Vesten er påbegynt. At det blir et kappløp om mineraler og naturressurser i nordområdene er det liten tvil om; posisjoneringen har allerede startet. Videre er et omforent sikkerhetspolitisk miljø enig om at hendelser mellom Russland og USA i andre verdensdeler vil påvirke den sikkerhetspolitiske situasjonen i nordområdene.
Dette medfører at Norge og NATO har et sterkt behov for en mer robust basestruktur i nordområdene enn det Langtidsplanen for Forsvaret (LTP) legger opp til. Stortinget må gi Forsvaret nødvendig handlerom til å øke operativ tilstedeværelse i nordområdene i takt med endrede forrutsetninger. Dette lar seg ikke gjøre med Evenes som enebaseløsning; det viser utredningen som lå til grunn for valget av Ørlandet som hovedbase for kampfly
I utgangspunktet burde dette være uproblematisk siden LTP forutsetter at forsvarsbudsjettets andel av BNP i 2020 ligger i spennet mellom 1,58 og 1,71 prosent. I mellomtiden har alle de store partienes gjennomført landsmøter og fattet vedtak som på sikt forplikter partiene å bevilge to prosent av BNP til forsvarsbudsjettet, i tråd med NATOs målsetning for alle medlemsland. Det er problematisk at regjeringen ikke tar dette til etterretning, noe som ble sterkt kritisert av generalløytnant (p) Kjell Grandhagen i en kronikk i Dagblandet 4. august 2017. Grandhagen finner det merkelig at regjeringen planlegger forsvaret med økonomiske rammebetingelser ingen av de store partiene legger til grunn. I Bladet Vesterålen 22. februar 2018, kobler Grandhagen toprosent-målet direkte opp mot videreføringen av Andøya flystasjon. Den tidligere sjefen for Etterretningstjenesten mener bestemt at «vi trenger infrastrukturen på Andøya til allierte forsterkninger».
I kappløpet om makt og ressurser er det viktig å forstå at Forsvarets fremste oppgave er å hindre krig. Vi kan dermed si at Forsvaret vil ha sviktet sin primæroppgave dersom krigen bryter ut. Den underliggende årsaken til at politikk inntar krigens form er at avskrekking som metode har sviktet. Avskrekking er ikke bare et sentralt konsept i vår nasjonale forsvarskonsept; det er også en teoretisk retning innenfor sikkerhetspolitikk. Innenfor deterrence theory (avskrekkings teori) peker Paul K. Huth på at avskrekking som metode har betydelig mulighet for å lykkes dersom avskrekkingstrusselen er troverdig ovenfor den angripende stat. For at avskrekking skal virke troverdig må den forsvarende stat besitte militære virkemidler til å påføre den angripende stat betydelige tap i en væpnet konflikt. Likeså må den angripende stat ha en oppfatning at den forsvarende stat besitter evne og besluttsomhet til å bruke sine militære kapasiteter.
Et nøkkelord innen avskrekking er militære øvelser. For at Russland skal oppfatte Norges og NATOs avskrekking som troverdig er det helt nødvendig at allierte kampfly viser seg frem gjennom store og kompliserte øvelser og operasjoner. Militære kapasiteter må vises frem som et signal til potensielle motstandere. NATO må kommunisere kapasitet og besluttsomhet slik at signalene, eller øvelsene, bygger opp NATOs troverdighet.
Det er langt fra tilstrekkelig at kampfly dedikeres til Norge gjennom en vag forsterkningsplan hvor sivile flystasjoner, som luftforsvaret selv mener har meget lav stridsverdi, skal innta en sentral rolle i forsvaret av Norge. Den siste utviklingen i debatten om Andøya flystasjon viser helt tydelig at nødvendig infrastruktur for å understøtte forsterkningsplanverket ikke er utredet på en tilstrekkelig måte.
Stortingets flertall burde så snart som mulig setter ned foten og ta ansvar ved å instruere regjeringen å utrede 0-alternativet i Konseptvalgutredningen (KVU) for MPA og kampfly i en delt løsning mellom Andøya og Evenes. Et slikt grep vil være ansvarlig og belyse saken både på en måte våre forsvarsansatte fortjener, men også gi et mer tydelig bilde av hvilken infrastruktur som er nødvendig for å understøtte regulære MPA operasjoner og allierte kampflyoperasjoner for avskrekking i fredstid og i reelle kamphandlinger.
