Det store mediastyret om jernbane med finsk/russisk sporvidde til Tromsø, er interessant. Men det er også interessant å spørre om hva Kolaribanen har å gjøre i Skibotn, når nå Tromsø visstnok skal være ut-/innskipningshavn, eller dypvannshavn.

At både Skibotn og Tromsø skal tjene som ishavshavn for Finland, virker usannsynlig. Blir Tromsø aktuell, blir trolig Skibotn uaktuell, og motsatt. En oppdeling av de aktiviteter Kolaribanen ventes å generere, kan bety at ingen av stedene får økonomisk uttelling av dette.

En eventuell trase for ishavsbane til Tromsø kan være via Treriksrøysa ned mot Øvergård, og videre til Tromsø. Skal banen innom Skibotn, må det da bli kun for persontrafikk. Godsfraktbehovet på strekninga er trolig minimalt. Finland vil neppe dekke dette. Jeg tror heller ikke norske myndigheter vil synes det er greitt å bygge to-tre mil bane for et så beskjedent antall personer. Det vil bli en slags grotesk intercitybane som aldri kan betale seg.

Undertegnede er den absolutt siste som skal argumentere mot togforbindelser i «austerled», mot Finland, Russland og nære og fjerne Østen. Men nytten av dette avhenger av svært mange faktorer. Først og fremst må nå vår egen interne norske jernbanestruktur utbygges, så er Skibotn et praktisk sted for omlastning til østlig sporvidde, som transittsted sørøstover og med havnefasiliteter for Finland.

Det er lite forståelig at Kolaribanen skal være frelsen for jernbaneløse Tromsø. Tvert imot vil den bli en effektiv hemsko for Tromsøs tilknytning til den nordnorske stambanen. Stambanen må nemlig komme hvis Nord-Norges økonomi skal overleve framtidas klimabevarende internasjonale politikk. Ingen finsk ishavsbane kan dekke denne funksjonen. Dette er også noe Tromsø kommune var inne på i sin betenkning av 29.9.16: «Innspill til stortingsmelding om bærekraftige byer og sterke distrikter». Låser Tromsø seg ute fra den nasjonale infrastrukturen, blir det en gave for Narvik, Harstad og Alta, som da vil utvikle seg sterkere. Og — i større sammenheng — ville det være så ille?

Klimautviklingen peker nå entydig mot langt dyrere flyreiser om bare få år. Den norske satsingen på stadig mer luftfart er uforståelig. Ny teknologi for fossilfri kommersiell flytrafikk vil trolig komme langt seinere enn 2050, selv med gjennombrudd for fusjonsenergi. Da vil Tromsø være en spøkelsesby. At også Tromsø har politikere som — kanskje på ordre fra sine sentrale sjefer — jobber hardt for å unngå stambanen, har jeg forlengst innsett som trolig. Årsaken, derimot, blir aldri kommunisert, men kan ikke bunne i samfunnsøkonomien.

Så igjen, skal vi tro på at noen vil bla opp seks-åtte milliarder ekstra for å skaffe jernbane for et lite antall pendlere Skibotn-Tromsø? (Basert på ca 25 km ekstrasløyfe, og rundt 250.000 kroner/meter). Min oppfatning er at Skibotn forblir jernbaneløs hvis Ishavsbanen skal til Tromsø, og blir Skibotn valgt, bygges ingen Tromsøbane.

Finland har tidligere rangert Kolaribanen som det minst sannsynlige alternativet for havneadgang i nord. Hva er nå endret, ikke minst med de fortsatt tvilsomme utsiktene for malmen i Svappavaara, og svenskenes utbygging av Luleå havn? Det siste er blant annet en konsekvens av klimaendringene som gjør Bottenviken mer og mer isfri.

Skal Skibotn/Tromsø være «outlet» for Svappavaara-malmen mot nordøstpassasjen, kreves dessuten bane med finsk sporvidde i Sverige også, fra Svappavaara til øst for Köngämä-/Muonioelva og inn på Ishavsbanen, dvs. en strekning på minimum 90-100 km. Hvilke malmforekomster som finnes i det finske influensområdet for Ishavsbanen, kjenner jeg dessverre ikke til, heller ikke eventuelle planer for utnyttelse.

Hvorfor dukker alle disse perifere og sekundære prosjektene opp som troll av eske hver gang fortsettelse av Nord-Norgebanen skal vurderes? Er det fortsatt samme røykleggingstaktikk som startet med samferdselskomiteens avgjørelse 1993-94, og var utviklet til kunst i jernbaneutredningen av 2011?

Valget i Finland er nå unnagjort. Ting roer seg ned også der — i Tornedalen for eksempel — som det alltid gjør i Norge etter de strålende førvalgs-vyene. Hvorvidt finsk valgflesk er mer verd enn norsk, gjenstår å se. Det eneste vi likevel aldri er blitt lovet — etter 1923 — er det vi trenger mest; Norges viktigste samferdselsprosjekt, den nordnorske stambanen.