Slutten på 2017 og begynnelsen av 2018 har handlet om seksuell trakassering i norsk politikk. Alle partier virker å være berørte, og debatten raser i samfunnet. Noen mener sågar at det har gått for langt. Det er jeg uenig i.
#metoo ble startet av den amerikanske skuespilleren Alyssa Milano, som ønsket å sette fokus på seksuell trakassering i film-miljøet i Hollywood. Kampanjen spredte seg raskt, og treffer nå alle miljø i samfunnet. Kampanjen er utvilsomt en viktig kampanje, og det er også først og fremst en kvinnekamp, selv om også menn er utsatt for seksuell trakassering. Jeg håper dette aspektet kommer bedre frem i tiden framover, for selv om menn som oftest er de som trakasserer — så hender det jaggu meg at kvinner også går for langt.
Når det er sagt så skal vi ha i bakhodet at uskyldige kan rammes av en slik kampanje. Jeg er redd for at uskyldige kan bli rammet av hevnangrep der #metoo brukes som et effektivt våpen for å ramme person. Det må vi ha øynene oppe for. Likevel må vi erkjenne at kampanjen har satt søkelyset på en mildt sagt deprimerende situasjon i norsk politikk. Det viser seg at svært mange er utsatt for trakassering i ulike former. Skeive maktforhold, forskjeller i alder, manglende respekt for andre og manglende respekt for grenser er et problem i politikken. Kanskje mye større enn vi hadde trodd.
De norske politiske partiene har tatt dette på alvor. Eller det vil si de fleste norske partiene har tatt dette på alvor. Noen har bare tatt dette delvis på alvor. Jeg vil berømme Høyres partisekretær, John-Ragnar Aarseth, for klar tale i denne debatten. Jeg mener også at min partileder, Jonas Gahr Støre, har opptrådt tydelig for å få bukt med denne ukulturen i norsk politikk.
Det er godt å se at landets to største parti har gått foran i denne kampen. At de har tatt ansvar, går igjennom rutiner, tar varslerne alvorlig og viser nulltoleranse for denne typen oppførsel i egne partiorganisasjoner. Det gir meg troen på at vi kan få bukt med dette problemet. Jeg er skuffet over at enkelte får beleilige hukommelsestap når de utfordres på saker i eget parti. Det er feigt å ty til «manglende husk» når det helt åpenbart har skjedd overgrep det har blitt varslet om tidligere. Der skal Høyres Aarseth og Arbeiderpartiets leder ha skryt. De tørr å innrømme feil. Og de tørr å stå for noe.
#metoo har sannelig ikke gått for langt. Så langt har det blitt avdekket hendelser i Arbeiderpartiet som vitner om manglende respekt for kvinner. Som viser at man er villig til å utnytte seg av maktfordeler mot unge kvinner — i bytte mot sex. Jeg er glad for at Trond Giske har gått av som nestleder. Jeg hadde ikke kunnet akseptere å ha en person med slike holdninger i et tillitsverv i mitt parti.
I andre partier har det blitt avdekket lignende saker. Jenter som blir skjenket så fulle at de ikke klarer å motsette seg overgrep. Barn som blir forsøkt presset til trekant-sex. Unge jenter som blir tafset på av mektige menn. Dette er saker som er så alvorlige at det skulle bare mangle at de ikke kom fram i det offentlige lys.
I Troms er en samfunnstopp arrestert mistenkt for å ha tilegnet seg sex ved å bruke sin maktposisjon. Det er ingen hemmelighet at denne personen er en kjent politiker. Det viser at dette problemet er nærmere oss enn det vi skulle like å tro. Derfor er det viktig å ta tak i dette så ryddig og åpent som mulig. Jeg har ikke respekt for de som bruker skeive maktforhold for å tilegne seg seksuelle tjenester. Jeg har ikke respekt for slibrige tafsere med elendig kvinnesyn.
Om de befinner seg i politikken, næringslivet eller hvor det måtte være. Det spiller ingen rolle. Oppgjørets time har kommet, la oss gjøre dette på en så god måte at vi slipper å gjøre det en gang til. Det skylder vi alle unge, engasjerte mennesker som ønsker å delta i det politiske livet!
