Beveger oss mot større ulikheter

Denne framtidsmuligheten er skremmende, og bør kanskje ligge til grunn for de politiske diskusjoner om velferdsstaten og likhetsverdier?

Arne M. Kvalvik, Bardufoss

RETTFERDIGHET – Det viser seg med all tydelighet at det trengs en fornyelse i tenkingen om velferdsstaten, fordelingspolitikk og rettferdighetsprinsipper, skriver Arne M. Kvalvik.  Foto: Jan R Olsen

debatt

Jeg har sett litt nærmere på problemstillinger knyttet til fordelingspolitikk og den norske velferdsstaten. Bak dette temavalg ligger en følelse av at vi er i ferd med å bevege oss mot et samfunn med større ulikheter.

For store grupper av befolkningen har det vært en skole i å akseptere større ulikheter, og det er liten tvil om at likhetsidealene er svekket. Store grupper lønnstakere, også de av dem som stemmer sosialdemokratisk, har et tvetydig likhetsideal. Samtidig er det sterk oppslutning om velferdsstatens kjerneområder.

Det viser seg med all tydelighet at det trengs en fornyelse i tenkingen om velferdsstaten, fordelingspolitikk og rettferdighetsprinsipper. Gamle svar er ikke lenger patente, og det holder heller ikke å lete etter nye svar. Det må fremfor alt reises en rekke nye spørsmål dersom politikken skal bli et effektivt redskap til å hindre at vi glir inn i et samfunn med større ulikheter. Det viser seg også at problemer og utfordringer er sammensatte. På den ene siden er det en kamp om rettferdighetsoppfatninger og om disse rent praktisk politisk kan endres og styrkes. Folks normer og virkelighetsoppfatninger må i sterkere grad fokusere når vi drøfter velferdsstatens framtid. Velferdsstatens fordeler må synliggjøres sterkere for å styrke oppslutningen om dens kjerneverdier. På den annen side er det viktig å drøfte fordelingspolitiske virkemidler. Alt for lett drøfter vi likhet ut fra lønn alene, og dette slår selvsagt også igjennom når det gjelder valg av virkemidler. Videre blir fordelingspolitikken lett styrt av gruppe stereotypier som gjør tiltakene lite treffsikre. Det gjelder enten en taler om og utformer tiltak ut fra kategoriene ungdom, pensjonister eller kvinner i alminnelighet. Dette er et spill som de dårligst stilte individer har alt å tape på.

Et hovedproblem med all fordelingspolitikk er knyttet til spørsmålet om likhet i interesser. Å tale om «lønnstakerne» som en relativt ensartet gruppe (nåtidas arbeiderklasse), med like fordelingspolitiske interesser, er ikke realistisk. En slik likhet må eventuelt skapes på et nytt grunnlag. Jeg vil se mulighetene for dette i lys av to stikkord: «2/3-samfunnet» og meritokrati. «2/3-samfunnet» er et, for en gangs skyld, opplysende moteord. Begrepet oppsummerer den fare som ligger i dagens samfunn for at en stor gruppe mennesker (opp mot 1/3) vil falle utenfor. Noen faller gjennom velferdsstatens sikkerhetsnett, andre marginaliseres, atter andre kan bli tvunget inn i et «nytt tjenesteproletariat». Samtidig vil det være slik at en svulmende ny middelklasse av lønnstakere ikke vil motsette seg dette, men tvertimot ofte tjene på det. Denne framtidsmuligheten er skremmende, og bør kanskje ligge til grunn for de politiske diskusjoner om velferdsstaten og likhetsverdier?

Muligheten for 2/3-samfunnet kan vi samtidig knytte til rettferdighetsidealer. I vårt samfunn står idealet om sjanselikhet sentralt. Men som mange har pekt på, er det et halvhjertet likhetsideal. Om samfunnspyramiden (forskjeller i levestandard) tas for gitt, blir det sentrale å sørge for at alle uansett sosial bakgrunn har samme sjanse (gjennom ytelse) til å stige i pyramiden. I dag yter dette seg først og fremst gjennom at tilgangen til utdanning og utdanningslengde blir de «rette» kriterier for å drøfte rettferdige forskjeller, for eksempel. Mellom sykepleiere og ingeniører. Ut av siktet faller de absolutt lavtlønnede, og alle som har alt å tjene på at selve pyramiden endres (at lønnsforskjeller blir mindre). Derfor kan lett veien til 2/3-samfunnet være brolagt med meritokratiske og halvhjertede likhetsidealer. Et poeng vi kanskje har lett for å overse.