Ved stortingsvalget 2017 hadde Arbeiderpartiet (Ap) og Høyre (H) mest tilbakegang. Senterpartiet og SV hadde størst framgang.

I tilbakemeldinger Ap-ledelsen har fått er det nevnt uheldige forhold som rotet med statsministerkandidat Gahr Støres store privatformue, uklarhet om hva Aps økte skatter skulle gå til, svartmaling på tross av økende sysselsetting og et optimistisk næringsliv, asylpolitikken og distriktspolitikken. Aps valgadministrasjon under ledelse av en tidligere sjefredaktør i bladet Nordlys var dårlig koordinert. På slutten av valgkampen prøvde Ap å ri på to hester i forsvarssaker vedrørende Bardufoss og Andenes.

Tidligere Ap-velgere - spesielt fra ytterste venstre - likte ikke Støres frieri til KrF og Venstre. Det bli mange overløpere fra Ap ikke minst til SV og Rødt. Taktikken fra overløperne var nok å styrke SV eller Rødt og slik presse Ap i mer rød retning. Overløperne lyktes ikke, for Aps tap ga ikke regjeringsmakt.

Dette gir meg assosiasjoner til tidligere leder Levi Fragell i Human-Etisk Forbund. I sin frustrasjon over lite gjennomslag for H-EFs livssynspolitikk skrev han dette: «sosialdemokratiske topp-politikere er mellom de flittigste brukerne av H-EFs alternative tilbud.» H-EF venta mer uttelling.

I en slik kamp om ideologier er jeg forundra over at selv mennesker med et kristent livssyn reagerer på at vi har et Kristelig Folkeparti og påstår at partiet blander sammen kristendom og politikk. Alle partier har et idegrunnlag, en grunnmur. KrF har valgt et kristent, humanistisk menneskesyn som fundament for sin politikk – som om dette er et fremmedelement i Norge. Forbundskansler i Tyskland Angela Merkel er også leder for Christelich Demokratiche Union (CDU) uten å bli tillagt sammenblanding av kristendom og politikk. I likhet med CDU er KrF et politisk parti, ikke en menighet. Som tidligere aktiv politiker i nært 30 år vet jeg noe om dette.

Senterpartiet var valgvinner - ikke minst i distriktene, men mye på samarbeidspartner Aps bekostning. Muligens av taktiske grunner nevnte nesten ikke Ap og Sp i valgkampen at SV og Rødt kunne bli noe av basisen for ei ny rødgrønn regjering. Gahr Støre argumenterte heller mot Høyre som hadde åpna for Frp i regjering, men nevnte ikke at Ap kunne bli avhengig av SV og Rødt. Mange velgere reagerte nok på muligheten.

Etter mi meining bør Sp prise seg lykkelig over at de som enslig sentrumsparti tapte satsinga på å være med i ei regjering dominert av en slik stor rød dominans. Sentrumspartiene Sp, KrF og Venstre kan nå som midtpartier mellom rødt og blått på nytt bli en viktig faktor i det nyvalgte stortinget. Verken Aps regjeringsalternativ eller nåværende regjering av Høyre og Frp har flertall uten KrF og Venstre.

I siste 4-årsperiode har KrF og Venstre ved sin samarbeidsavtale med regjeringa Solberg fått endra budsjettforslag og utspill til det bedre og slik fått gjennomslag for KrF- og Venstre-poltikk. Dette har ikke KrF og Venstre fått nok ut til velgerne. Resultatet er blitt oppfatta av velgerne som bare god politikk fra Høyre og Frp. Som frittstående i Stortinget kan nå KrF og Venstre bli mer synlig.

For å overleve er regjeringa Solberg som mindretallsregjering nødt til å kompromisse i Stortinget - spesielt i forhold til KrF og Venstre. Slik fungerer vårt demokrati enten vi liker det eller ikke.

KrF kan på tross av to tapte stortingsrepresentanter nå få større og mer synlig innflytelse i det nye stortinget sammenligna med siste 4-årsperiode.

Skulle regjeringa Solberg stille kabinettspørsmål, for eksempel i statsbudsjettsaker og få flertallet mot seg, må den gå av. Siden KrF og Venstre tydelig har sagt fra at de ønsker Erna Solberg som statsminister i ei regjering av Høyre, KrF og Venstre, kan disse partiene danne ny regjering om en regjeringskrise oppstår.

KrF og Venstre har i siste 4-årsperiode gjennom samarbeidsavtalen gitt grunnlag for regjeringa Solberg. Hvorfor skulle da ikke Frp kunne gjøre det samme i forhold til ei regjering av Høyre, KrF og Venstre?

Frp kan i tilfelle stemme ned ei slik ny regjering og slik åpne for ei ny rødgrønn regjering. Noe lignende har Frp stått for to ganger tidligere mens Carl I. Hagen var enehersker i Frp.

Jeg undres over at det marxistisk funderte partiet Rødt ifølge siste gallup er større enn KrF med sin kristne, humanistisk funderte ideologi. I denne sammenheng er det verdt å merke seg sjølkritikken fra humanetikeren, professor Thomas Chr. Wyller, i det han etter 25 års medlemskap i Human-Etisk Forbund skreiv slik i et avisinnlegg: «Ingen kan unnlate å se skriften på veggen: sviktende respekt for liv, barnesinn lagt øde, holdningsløshet, meningstomhet og normoppløsning, selvmordstall. Er mennesket slik skapt at det trenger holdepunkter utenom seg selv for å opptre moralsk, må vi stimulere dets evne til å tro på det utrolige. Humanetikkens ansvarsmoral må omfatte ansvar også for mulige negative virkninger av dens egen program. Vi har gjort verden gudløs og veiløs.»

Oddmar Mathiassen, Silsand Foto: Privat