Av Martin Eliassen, daglig leder, Martin Eliassen Consulting — strategi og ledelse, www.eliassenconsulting.no

ARTIKKELFORFATTER Martin Eliassen.

Kommune- og

regionreformen står ved lag ettersom det fortsatt blir borgerlig regjering etter valget. Sp vil nok forsøke seg i Stortinget med en omkamp når det gjelder tvangssammenslåinger av kommuner og fylker.

Jeg tviler imidlertid på at partiet får gjennomslag i saken. Arbeiderpartiet har nemlig hele tiden, innerst inne, vært for når det gjelder bruk av tvang i den type unntakstilfeller regjeringen har fått Stortingets velsignelse til. Det er bra. Norge trenger virkelig en omfattende reform, som gir oss større og mer robuste kommuner. Det vil ivareta tjenestebehovet for befolkningen på en best mulig måte i fremtiden. Vi ser dessverre i dag altfor mange eksempler på at småkommuner sliter med rekruttering av fagfolk innenfor mange sektorer. Det betyr for dårlig kvalitet på tjenesteproduksjonen.

Som kommuner vil landsdeler ha nytte av et tettere internt samarbeid. Dét får vi nå til gjennom sammenslåinger av fylker til større utviklingsregioner. Reduksjonen i antall kommuner og fylker burde vært vesentlig større enn hva vi nå får, men det er likevel en viktig begynnelse på en prosess, som bare vil fortsette.

Her i nord er dessverre den politiske ledelsen i Finnmark og Nordland ikke innstilt på en felles nordnorsk region — sannsynligvis i frykt for et for dominerende Tromsø som en naturlig landsdelshovedstad. Regjeringen «feiget» ut i saken om å etablere de tre nordnorske fylkene til én region. Derfor blir det nå kun et halvgodt resultat i form av en fusjon mellom Finnmark og Troms til en felles region i nord. Navnet må ikke bli verken Finnmark eller Troms alene. Men kall den nye regionen for Finnmark og Troms, eller aller helst for Nord-Hålogaland.

Politikerne i Finnmark vil stå alene i frykt for å bli dominert av Troms og Tromsø. For å bøte på dette har regjeringen besluttet at fylkesmannsembetet for den den nye regionen skal være i Vadsø med Elisabeth Aspaker som fylkesmann. Oppgaven nå er å samordne de to tidligere embetene til én enhet. Det samme gjelder begge fylkeskommunene og etater som NAV, Arbeidstilsynet m.v. Dette er selvsagt krevende, men også spennende oppgaver, som alle burde gå til med glede og stor optimisme på vegne av den nye regionen. Tenk på hvilke muligheter som kan realiseres gjennom økt samarbeid i nord.

De fleste sentrale politikerne i Finnmark og ledelsen i Finnmark fylkeskommune har hittil nektet «å ta i saken» i håp om at et sosialistisk flertall ved valget ville gjøre om på vedtaket. Men nå må man i Finnmark sette seg til forhandlingsbordet med fylkesrådsleder Willy Ørnebakk fra Troms. For å «olje» starten på dette arbeidet, har Ørnebakk raust annonsert at ingen ansatte i dagens to fylkeskommuner trenger å frykte for jobbene sine eller å måtte flytte.

Dette er dessverre ikke en uvanlig fremgangsmåte når det gjelder omstruktureringer og sammenslåinger innenfor offentlig sektor. Det er heller regelen — i motsetning til fusjoner innenfor privat sektor. Sannheten er nok den at det ikke hadde blitt en eneste frivillig fusjon verken mellom kommuner eller mellom fylker om myndighetene samtidig hadde satt krav til effektivisering og synergieffekter i form av reduserte kapasitetskostnader.

Målsettingen generelt ved fusjoner er å styrke fagmiljøene, øke kvaliteten i produksjonen og selvsagt øke effektivitet og konkurransekraft. De ansatte må i denne type prosesser akseptere at fusjon ofte betyr omstilling til nye arbeidsoppgaver og i noen tilfeller sågar til endret arbeidssted. Noen ansatte vil alltid i enden av prosessen dessverre bli overflødige og må ut å søke etter ny jobb. Dette skjer hver dag i det private arbeidslivet. Det samme skulle selvfølgelig gjelde i offentlig sektor.

Denne type omstillinger er helt avgjørende også for å kunne tilføre ny arbeidskraft inn i sektorer, som trenger påfyll. Men offentlig sektor bidrar alt for lite til et slikt formål når en ser bort fra de tilfeller der regjering og storting beslutter nedleggelser som følge av naturlige behovsendringer i etterspørselen av visse type tjenester. Samtidig skal vi ikke glemme at Posten er et glimrende eksempel i offentlig sektor på en vellykket omstilling med hensyn til effektivisering, økt konkurransekraft og med et bedre tilbud til kundene gjennom post i butikk. Forskjellen er at Posten driver i en konkurranseutsatt næring.

Nord-Norge trenger mer arbeidskraft. Likevel går man nå ut og forskutterer at «ingen skal sies opp og ingen trenger å frykte for å måtte flytte» når Troms og Finnmark skal fusjonere. Det gjelder både hos fylkesmannen, i fylkeskommunen og i NAV. «Vi trenger all den arbeidskraften vi har», sies det. Da har man allerede på forhånd bestemt seg for at her skal man ikke effektivisere eller ta ut stordriftsfordeler.

Det blir resultatet når fylkesrådsleder Ørnebakk skal være med på å slå sammen to organisasjoner med tilsammen over 3.500 ansatte. Snakk om å rygge inn i fremtiden. Det er nesten så man ikke tror at det er sant. Her skal man sementere det bestående istedenfor å gå løs på oppgaven med kreativitet og ønske om å skape en ny og fremtidsrettet organisasjon.

Med en slik feilaktig innstilling blir oppgaven nå i beste fall å omplassere ansatte internt i Vadsø og Tromsø. That's it. Dette er nedslående for den nye regionen og for veldig mange ansatte som skal jobbe i den nye regionstrukturen. Hva med alle de ansatte med ambisjoner og som hadde håpet på at en slik sammenslåing ville by på omstruktureringer, nye jobbmuligheter, muligheter for opprykk, nye måter å jobbe på og nye, spennende oppgaver?

Det er mulig at strategien til Ørnebakk og co. er at man skal «effektivisere som følge av naturlig avgang» ved at ansatte med større ambisjoner enn å ha en trygg jobb, og som har ønsker om nye, spennende oppgaver, i sin skuffelse nå kommer til å forlate organisasjonen. Hvis så er tilfellet, vil man som effekt av sammenslåingen sitte igjen med en organisasjon med mindre kapasitet på nytenkning og skaperkraft. Man vil administrere og kontrollere i stedet for å være nyskapende og en viktig pådriver i utviklingen av landsdelen.

Denne spådommen er selvsagt «satt på spissen», og vil sikkert virke ytterst provoserende på mange mennesker både innenfor og utenfor fylkeskommunen. Men da er det viktig å ha med seg budskapet fra sentrale politikere i flere partier, som gjennom hele valgkampanjen har påpekt at «Norge går mot trangere tider. Norge som nasjon må i fremtiden klare seg med mindre innslag av oljepenger i budsjettene». Det betyr at man også innenfor offentlig administrasjon må man klare seg med færre stillinger på samme måte som vi har sett innenfor bank og finans, forsikring, media og for øvrig i det private næringslivet.

I dette perspektivet er det derfor både overraskende og skuffende å høre at man i forkant av den største fusjonen noensinne i Troms og Finnmark, ikke ønsker å omorganisere og effektivisere, men skal fortsette som før. Jeg håper og tror at regjeringen griper inn og slår fast at man først må definere de fremtidige oppgavene i den nye regionen og deretter strukturere og organisere seg optimalt for å løse oppgavene på en mest mulig effektiv måte. Dette vil frigi arbeidskraft til andre områder og sektorer, som trenger det.

Så skal man selvsagt skride frem i dette arbeidet på den måten Arbeidsmiljøloven forutsetter og slik at de ansattes rettigheter ivaretas fullt ut. Det betyr også at de ansattes organisasjoner må ta ansvar i fusjonsprosessen gjennom deltakelse både i styrings- og arbeidsgrupper.

Velkommen til region Nord-Hålogaland.