et veivalg og et verdivalg ved stortingsvalget i 2017, som vi ikke har sett maken til siden EU-kampen i 1994. Hva slags samfunn vil skal bygge videre, det er det som står på spill. I 1994 var det kampen om fremtida, i 2017 er det kampen om fremtida.

De siste fire årene er det satt fart på og igangsatt store strukturelle endringer på en rekke politikkområder; blant annet kommunereform, regionreform, NAV-reform, politireform, sentralisering av skattekontor, av domstoler, barnevernreform, nedbygging av lokalsykehus, fusjonering av universitet og høyskoler. I tillegg fattes det vedtak som truer våre desentraliserte brannvesen, fjerning av differensiert arbeidsgiveravgift og det kuttes i pendlerfradrag. Det er udiskutable vedtak, og udiskutabelt regjeringens politiske retning.

Regjeringens ivrige , men etterhvert ganske lille, hop, bedyrer at dette ikke gir sentralisering. Det er selvfølgelig bare tull. NHO slapp katta ut av sekken, større kommuner og sentraliserte samfunn gir bedre grunnlag for å få solgt private tjenester til kommunene. 77 kommuner var deres magiske tall. Men kommunenes primæroppgaver er å levere gode tjenester, og tilrettelegge for utvikling av lokalsamfunnet, ikke primært for å bruke de offentlige midlene til å kjøpe tjenester av de aller største selskapene i landet.

Hva slags samfunnsutvikling blir det så av regjeringens politiske veivalg? Når vi i stortingsmelding etter stortingsmelding kan lese at svaret på alle våre utfordringer er «større enheter og færre kontor», hvor skal vi tro dette fører oss? Hvem er det de tror de lurer?

Senterpartiet har gjennom den siste delen av valgkampen blitt beskyldt for å drive med svartmaling, når vi påpeker at vi ønsker en annen samfunnsutvikling enn «større enheter og færre kontorer», at vi ønsker en desentralisering av makt, folk og penger. Når representanter for politiske partier i Norge omtaler folks fortellinger om hvordan de ser for seg fremtiden for sitt lokalsamfunn som svartmaling, så er det blant annet et uttrykk for at de ikke har interesse for hva folke er opptatt av. Det bærer også preg av panikk, det er en annen sak.

Senterpartiet tror ikke på at vi blir mirakuløst mye yngre, mer kompetente og eller føder flere barn i landets mange lokalsamfunn i distriktskommunene, ved at man fjerner kommunegrenser. Attraktive lokalsamfunn trenger et Storting og en regjering som legger til rette for vekst og utvikling, og som ikke legger ned de som strever, men heier de over kneika.

For Troms er en reduksjon av regionale utviklingsmidler, som for eksempel betyr kommunale næringsfond og regional støtte tilnæringsutvikling, blitt redusert fra 300 millioner til 80 millioner siden 2013. Midler til å støtte grundere, lokalt næringsliv som ønsker å satse og som ønsker å utvikle seg, det er det de kommunale næringsfondene er. Disse midlene varsler sittende regjering at de vil fase ut. Det er dårlig nytt, og en betydelig endring i politikken som vil svekke små og store bedrifters utviklingsmuligheter. Tilskudd til bredbåndsutbygging er redusert til knapper og glansbilder, det vil vi merke når vi skal fortsette å bygge ut bredbåndsdekning til innbyggere og næringsliv de neste årene.

Dette er en viktig del av historien om regjeringen politikk, og som Senterpartiet har hatt betydelig høyere ambisjoner på i de siste statsbudsjettbehandlingene. I perioden 2020-2029 er det satt av 1.000 milliarder på Nasjonal Transportplan. Mye penger, definitivt. 400 milliarder av disse er planlagt til jernbaneutbygging, og vi vet jo hvor jernbanesvillene stopper. Av de 600 milliarder som gjenstår til vei er 10 prosent fordelt på riksveiprosjekter i Nord-Norge. 50 kilometer asfalt koster 50 millioner, det er et bilde på hva vi kan forvente.

Når så kommunereformen ble et mageplask, så har stortingsflertallet igangsatt og satt fart på en rekkereformer strukturendringer, som nevnt tidligere. Ved å plukke bort statlige arbeidsplasser fra lokalsamfunnene, så oppnår de å plukke lokalsamfunnene fra hverandre bit for bit. Vi må kjempe med nebb og klør for tjenester og arbeidsplasser som burde være en selvfølge i et hvert lokalsamfunn. De statlige arbeidsplassene i for eksempel politi, NAV, barneverninstitusjoner og spesialisthelsetjeneste er viktige tjenester. Noen av de betjener større områder enn en kommune, og har en regional funksjon for å sikre trygghet og beredskap, samt være tilgjengelige for innbyggerne. I tillegg er det gjerne kompetansearbeidsplasser, som er attraktive når vi skal rekruttere nye innbyggere eller få ungdom til å flytte hjem etter endt utdanning.

Hovedbase for helikopter på Bardufoss er satt på spill av regjeringa ved hjelp av uklare signaler fra Arbeiderpartiet, heimevernet skal nedbygges, og flybasen på Andøya ofres. Dette blir en realitet, dersom regjeringens politikk får videre støtte etter valget. Det å aktivt bygge ned baser og ødelegge lokalsamfunn er ikke god forsvarspolitikk, og det er med på å rive lokalsamfunn og kompetansemiljø i fillebiter.

Senterpartiet ønsker velgernes støtte til en politikk for å utvikle hele landet. For å sikre at trygghet og beredskap i lokalsamfunn opprettholdes gjennom reell tilstedeværelse, nedbygging av politidirektoratet vil gi mulighet til å berge stumpene av en politireform som skulle gi bedre og mer like polititjenester til hele landet. Til en politikk for å ta tilbake folkevalgt styring over helseforetakene, og dermed sikre at vi som innbyggere kan reagere på ødeleggende endringer i sykehustilbud, ambulansetjeneste og andre spesialisthelsetjenester. Til en politikk som sikrer en satsing på desentralisert utdanning, slik at du kan utdanne deg, eller ta etter- og videreutdanning der du bor når du ønsker det. Til en politikk der staten tar ansvar for å bygge nødvendig infrastruktur i hele landet, enten det er snakk om bredbånd, vei eller jernbane. Til en politikk som sikrer at vi kan få fortsette å blomstre i alle lokalsamfunn, og slippe å kjempe for selvfølgelige tjenester nært folk. Til en politikk der vi tar ansvar i henhold til internasjonale forpliktelser, og med selvfølgelighet forholder oss til menneskerettighetskonvensjonen. Til en politikk for å høre på innbyggerne og lokalt folkevalgte, og dermed forhindre videre tvangssammenslåinger av kommuner slik regjeringspartiet Frp har varslet i dag.

Jeg er ikke bekymret for fremtiden, om vi få en regjering med et sterkt Senterparti. 11. september vil vi få vite svaret.

Godt valg.